Dagens etappe: 3,3 kilometer

Vi er kommet ut på Utsira, Norges minste kommune, og blitt utrolig vel tatt imot, både av Tove og Torstein som hhv driver og eier det utmerkede overnattingsstedet Sildaloftet. Mer om Utsira straks, men før det MÅ det sies noen ord om en surrealistisk opplevelse på kveldstid i går, og før det igjen, MÅ det rettes et tusen takk til Marianne og Eirik for stor gjestfrihet og god forpleining i Haugesund. Det var "heilt topp", som en viss sørlending bruker å si. God sommer til dere!

"Æille har et syskenbån på Gjøvik" , heter det i sangen, men det er vel å strengt tatt å ta hardt i. Min sykkelpartner Erling har i hvert fall et par søskenbarn i Haugesund, og det var hos en av disse, ho Marianne, at vi hadde fått klarsignal til å tre inn i de indre gemakker for en fri overnatting.
-Flott, skrev The Cat tilbake, da han for noen dager siden fikk sms'en fra Erling med det glade budskap. - Hva er adressen?
Svaret kom på ny sms ganske kjapt, og da sjarmøretappen til residensen skulle unnagjøres i fra bysentrum i går aften, var det bare å legge inn adressen på Google Maps, og tråkke i vei. 12-15 minutter, retning syd.

Vi ankom etter hvert et ganske upscale boligområde, og Herr Erling banket hardt på døra til den store hjørnevillaen med riktig husnummer, ringeklokke hadde de visst ikke.
En mann lukket opp i halvmørket, og så litt undrende på de to opp-pakkede syklistene som sto der med hjelm og solbriller, den ene ved døra, den andre litt lenger unna, fortsatt overskrevs på sykkelen ute på den grusbelagte plassen.
Klokka var kvart på ni på kvelden, og Erling meldte stolt, at god kveld, god kveld, her er vi! Mer undring.
Erling, litt usikker etter den litt beskjedne responsen: - Det er her Marianne X bor, ikke sant? Han brukte hele navnet, for å forsikre dem begge om at det ikke var noe tull han drev med.
Jo da, kunne mannen bekrefte, du har kommet rett, her bor hun.
-Så bra, sa Erling, Vi har nemlig en avtale. Vi skal sove her i natt. (nærmest: Nå må du se å åpne døra, her).
-Men kånå er sykepleier, sa mannen lett fortvilet. - Hun har ikke sagt noe om dette....? Hun er på jobb, hun! (Driver kona mi med noe på si som jeg ikke vet om?)
-Er du sikker på det, svarte Erling med litt streng detektivstemme, og The Cat, som sto litt i bakgrunnen, begynte nesten å lure på om han var med i en sketsj.

For å gjøre en lang historie kort: De to samtalepartnerne skjønte etter hvert begge at her var det, om ikke ugler i mosen, så i hvert fall noe som ikke stemte, de to syklistene skulle så visst ikke inn der og sove. Navnet var helt korrekt, men det var også alt. "Vår' Marianne bodde nemlig en 20 minutters sykkeltur derifra i stikk motsatt himmelretning. Erling hadde, i sin iver etter å oppfylle The Cat sitt kontrollbehov, bare" funnet" sin kusine på 1881, helt feil Marianne selvsagt, og sendt av gårde adressen, for deretter å glemme å få verifisert at det hele stemte.
Vi fikk oss en god latter, og han som hadde sin sykepleierkone på jobb, fikk seg litt action på søndagskvelden.

Så til dagens sykling. Det blir en veldig kort rapport, for vi har tilbakelagt litt over 3 kilometer, og latt det bli med det. Sånn må det nemlig bli, når du kommer til en kommune som har hele 2,9 kiloneter vei til sammen å bryne seg på.

Derimot, siden dette også er en slags reiseblogg, må det sies noen om øya Utsira, som ligger et bra stykke ut i havet vest for Karmøy. Omtalt som ei eksotisk, værhard kunstnerøy, og det må jeg si, jammen er dette en utrolig nydelig plass i komme til. (se video).
Nå har de vært egen kommune i 95 år, til tross for, eller kanskje på grunn av, at det tar godt over en time å komme dit fra fastlandet. Drøye 200 mennesker, og sin egen kommune. Det grenser til eksotisk, synes the Cat.
De har både Norges første kvinnelige ordfører, Aasa Helgesen, og sin egen fylkesvei her ute, som er altså 2,9 kilometer lang. Den har dertil fått et artig navn: Fylkesvei 911. Et tall som gjerne forbindes med noe helt annet...borti Unaiten i hvert fall.
Utsira er ellers Norges udiskutable "fuglekommune", med nærmere 400 registrerte arter observert. Gulbrunsangeren er selve kommunefuglen, den sibirske hekkefuglen ble første gang observert i Norge nettopp på Utsira. Mange sjeldne fuglearter kan observeres her ute i havet, både på grunn av plasseringen i forhold til fuglenes trekkruter, men også på grunn av øyas isolerte beliggenhet og landskapsformer.
Utsira fyr, fra 1844, er det høyest beliggende fyret i landet vårt, over 70 m.o.h. Og da var det ikke rart at det var i kafeen ved fyret at vi traff på Geir Mobakken, hobbyornitolog og fuglebokforfatter av DENNE boka.  Geir var et levende fugleleksikon som hadde forelska seg i øya i så stor grad at han flytta hit fra lenger øst i landet. For 25 år siden, altså. Det ble en typisk god samtale til en kaffekopp og en vaffel.

En andektig blogger
sammen med
fugleekspertisen i
den lille kafeen på
Utsira fyr. 

Livet er enkelt på Utsira. Naturen i seg selv er det store aktivum. "Du får det så artig som du gjør det til sjøl", kan vi lese i turistinformasjonen. Det anbefales å sykle en liten tur, klatre litt, gå småturer, og se seg om etter sjeldne fugler. En fin oppskrift på gode dager, må man si. Ikke noe fiksfaks der i gården, snarere nærmest befriende enkelt, så enkelt som det kanskje må bli på ei øy med 2,9 kilometer med veg.

Vi avsluttet ettermiddagen med foreslått besøk på rådhuset, fikk utdelt kommunepin og ble behørig fotografert, så nå er vi på god vei til å bli blodfan av Utsira.

Min venn Erling er akkurat gått ut på moloen for å fiske makrell. Han har handlet tilbehør på øyas eneste butikk, og lovet å tilberede det hele på sørlandsvis. Kan man ha det bedre, tenker nå jeg. Og tenker først og fremst på meg selv... som er så heldig å ha en slik venn.

I morgen er det meldt masse regn og vi skal sykle mange mil innover Haugalandet, helt til lille Ropeid. Det ligger an til å bli en våt og kald opplevelse, men heldigvis har vi gode hjelpere på et par pitstop underveis. Ferga går kl 06.30. Fortsettelse følger!

Ps: I går skrev jeg om e. coli. Sannheten var at det ble funnet ETT stk individ. Den lille "krabaten" ble straks sendt til de evige jaktmarker, og etter en grundig sjekk ble drikkevannet friskmeldt allerede dagen etter.

Minst én er snill som et lam

Sildaloftet på Utsira. et helt
selvfølgelig sted å bo her ute. 

Utsira fyr omgitt av
sauer, lam, og med en
rødfarge katt på besøk.

Kokken er han til
høyre på bildet.
Til høyre