Richie the Cat's sykkeltur 2019: En gysla kjekke dag

Hvis man tar to stk slitne syklister som er riktig så glade i øl, og blander med ett stk hotell som driver sitt eget bryggeri og som formelig er som en attraktiv buffé av gode smaker, da er det jo klart at man har en potensielt heftig cocktail.

Båten bar, for å si det slik, men en viss slagside skal innrømmes, da vi våknet til strålende solskinn i dag morges.

Etter en god frokost var ikke lysten til å sette seg på sykkelen blitt nevneverdig større, det var så vi fikk melkesyre bare av å gå opp trappa. Men ut skulle vi selvsagt.

Det var en særlig grunn til at det ble både senere og fuktigere enn planlagt i går, det var to grunner faktisk, i form av Teresa og Steve, fra villmarka i Minnesota. - Det var akkurat dette vi ville i kveld, sa Steve et godt stykke utpå kvelden.

Teresa and Richie.

Vi innbiller oss at han faktisk mente å snakke med oss, som forhåpentligvis gode representanter for det lokale folkeslaget, og som et alternativ til cruiset de nettopp hadde avsluttet. Der hadde de opplevd at en kvinne i følget hadde kledd av seg alle klærne, stilt seg på 7.dekk strukket ut armene og sagt her er jeg, og hoppet. Ikke for å ta livet av seg visstnok, den egentlige motivasjonen fremsto litt uklar. Så ble hun da også reddet opp av vannet etter et anselig antall meter i fritt svev, og til gjengjeld ekspedert videre til psykiatrisk oppfølging.
Våre nye amerikanske venner var så preget av hendelsen at de bestemte seg for å ta seks dager til i Norge, der de andre mønstret av og fløy hjem.
Nå skulle de gå Preikestolen. Og der ble de vel ikke akkurat alene.
Hyggelig timer (det ble noen timer, ja) som som seg hør og bør ble avsluttet med "hvis dere noen gang kommer til statene" osv, en stående invitasjon fra et veldig hyggelig par. Det siste vet vi, for de var like hyggelige til frokost dagen etter.

Tusen takk til Per Kristian på Lilland Brewery Hotel for at vi fikk oppleve hotellet, og for at dere tok så godt vare på oss. Takk også til Natnael, vår altmuligmann for kvelden. Riktig god sommer fra oss til dere alle ved hotellet!

Det ble en uvanlig sen start på dagens etappe, som summa sumarum var endel flatere enn gårdagens, selv om vi tidvis fikk slite med ganske frisk motvind.

Vi syklet gjennom Jørpeland og fikk snart stifte bekjentskap med Forsand kommune, med sine snaue 550 innbyggere og 99,5% nynorskandel. Snart forsvinner kommunen fra kartet og blir en del av Sandnes.
Men ennå så liten Forsand er, her ligger altså Lysefjorden, som mange har hørt om, med kjente naturattraksjoner som Kjerag og Preikestolen. Over 300.000 turister besøker den lange og smale Lysefjorden hvert år, og det er den lyse granitten i fjellsidene som har gitt fjorden navn. Kjerag er jo basehoppernes lekegrind, det går nesten 1000 meter rett ned i fjorden, og er ellers kjent for den store steinen som er kilt i en kløft 959 meter over havet..
Og Preikestolen trenger vel ingen nærmere beskrivelse...
Det morsomste man forbinder med Forsand, er ellers Pilt-Ola, en kar delvis etter the Cat sin ånd. Kun delvis, fordi han med gift nærmest egenhendig utryddet ulven i Sør-Norge på begynnelsen av 1800-tallet. Foranledningen er morsommere: Han GIKK fra Ryfylke til Finnmark for å kjøpe rein, og så gikk han tilbake igjen. Og da var det viktig å beskytte reinsdyra, må vite. Historien forteller også at han Pilt-Ola i 1825 også bestemte seg for å GÅ til Amerika. Da han kom til Beringstredet, altså tvers over Russland, snudde han av uviss grunn, og gikk hjem igjen. Det hadde gått syv og et halvt år da den hjemvendte sønn atter sto ved Lysefjordens bredder...

Så lang tid befant Hr Erling og Hr Katt seg ikke på tur. Vi tok ferga over Lysefjorden ved Oanes, en tur på hele 8 minutter. Målet på andre siden var Gjesdal kommune, og her fikk vi en stigning av det virkelig kjipe slaget før vi nådde kommunegrensa.
Gjesdal har en Norgesrekord å skilte med. Kommunen har prosentvis landets yngste befolkning. Hele 35% er under 18 år, forteller Wikipedia. Tidligere omtalte Bollestad i KrF var ordfører i kommunen i 6 år, men jeg vet ikke hvor mye hun var borti Rogalands største turistattraksjon, fornøyelsesparken Kongeparken.

Ferden videre mot Sandnes var ytterst behagelig, og vi gjorde unna 22 kilometer på 40 minutter. Sandnes kommune er kjent for mer enn løperguttene Ingebrigtsen, herfra kommer også folk som Thomas Dybdahl og Bjarne Berntsen.

Vi snakker Norges syvende største by, og hvis man regner den som sammenvokst med Stavanger, som den de facto er, blir tallet mye høyere, for å si det slik.
Sandnes er jo selve Sykkelbyen i Norge, med stor S. Det var her Jonas Øglænd grunnla fabrikken som fra 1932 produserte DBS (Den beste Sykkel). Norge og sykkelproduksjon, altså. Under krigen var de nesten 700 ansatte, og det var før de startet med eksport. Eventyret varte helt til år 2000, da de siste syklene trillet ut av Øglænd-fabrikken.

Vi tok en kort pitstop og en matbit i Sandnes før vi trillet sjarmøretappen, de 16 kilometerne opp til Stavanger sentrum. Det er anlagt sykkelvei nesten hele strekningen, helt for seg selv ute langs sjøkanten, et virkelig idyllisk og fint sted å sykle.

Nå er vi trygt ankommet Scandic Stavanger Park Hotel, og fått rom i toppetasjen, noe som man skjønner innebærer meget hyggelig husvære. Her er egen takterrasse utforbi, med strålende utsikt over Norges oljehovedstad.
I morgen blir en dag med lite sykling, men med desto mer kjøring med buss (gjennom forbudte undersjøiske tunneler) og et antall fergeturer for å rekke over alle nærkommunene: Finnøy, Rennesøy, Kvitsøy. Og Bokn.
Vi får se hvordan det blir med alt sammen.