Richie the Cat's sykkeltur 2019: Heiagjeng, kattekos

Det ble en fin men smått brutal dag på sykkelsetet i dag. Ikke fordi vi var oppe klokka 05.30 for å ta ferga fra Utsira, i seg selv ikke noe sjakktrekk for et B-menneske som Richie the Cat. Og ikke fordi det regnet hele dagen, som vi hadde fryktet, det regnet nemlig fra seg allerede i ti-halv ellevetida. Nei, det ble slik fordi vi har hatt en etappe på hele 14,6 mil, og det synes selv the Cat er ganske voksent. Det går selvsagt utover kosen. Ikke kattekosen, som snart skal forklares, men "kattens" kos. Som er en viktig del av hele turen. Vi var ikke i hus før klokka halv ni.

Nå er ikke alt så ille uansett, når man har med herlige Erling på tur. Det blir jo aldri kjedelig. Han kan banke på en fremmed dør i en snobbete bydel i Haugesund, rote med å finne husene til slekt og familie underveis, og love the Cat lange, harde bakker som aldri kommer (han har kjørt her med bil, må vite). I dag stilte han med sykkelbuksa på vranga fra start, med en lysende rød pad i skrittet, jeg tør ikke engang nevne hva det lignet på forfra. Jeg oppdaga det ikke før vi skulle inn i grisehuset på den første ordentlige stoppen.
Mer om grisehuset om litt, men vi må bare konstatere at både det ene og det andre kan skje når man har dårlig tid klokka seks om morran.

Vi vil, før vi går videre, få rette en stor takk til vårt vertskap på Utsira for utsøkt forpleining, vi hadde hele det fantastiske Sildaloftet for oss selv. Riktig god sommer der ute på øya! ALLE burde besøke den vakre øya og kjenne roen som råder der.

Vi var ute, og vi må nesten si vel ute, av Haugesund by rundt klokka 8, det var nesten så vidt vi fikk trillet av gårde før kommuneskiltet til Tysvær kommune dukket opp. Hjemkommunen til Aleksander Søderlund, fotballspilleren på Rosenborg og landslaget. Kommunesenteret Aksdal ligger bare ei lita halvannen mil fra sentrum av Haugesund.
Tysvær er selveste Cleng Peerson sin hjemkommune. Du har kanskje ikke hørt navnet, men det var liksom han som "trykka på knappen" i forhold til utvandringa til Amerika på 1800-tallet, han regnes som selve utvandringspioneren. Cleng stakk over dammen, på oppdrag fra en gruppe kvekere, sies det, allerede i 1821 første gang, for å finne nybyggerland, og se om det var mulig å bosette seg "over there". Senere fulgte, som kjent for mange, nærmere 800.000 nordmenn etter, det var dårlige tider og dårlige avlinger og mange uår på 1800-tallet i Norge.
I dag finner den kjente gassterminalen Kårstø her, og kommunen har (sikkert delvis av den grunn) godt med penger og stadig stigende folketall.

Vindafjord kommune neste. Mangesidig næringsliv der altså, men først og fremst landets 5.største landbrukskommune målt eter husdyrhold. De slo seg sammen med Ølen i 2006, Vindafjord fikk kommunenavnet og Ølen fikk sentrumsinstitusjonene, som kommunesenteret, som heter Ølensjøen.
Her finnes morsslekta til Herr Erling Nilsen, og for the Cat sin del, så har hans bedre halvdel sin fars slekt fra kommunen; små steder som Nedre Vats og Åmsosen gir gjenklang...

Vi skulle spise frokost. Og fant etter hvert fram til kona til Erlings fetter i Skjold, ho Maria, som hadde nesten 300 griser på båsen. Og det er her vi kommer til grisepraten, egentlig. Maria kunne fortelle mye om grisehold, hun visste alt om det, og vi fikk snakket ut både om sist ukes tv-dokumentar og dyret og dets vaner i særdeleshet. Dertil hadde Maria et pent lite antall kattunger som krevde sin kos, og vi fikk selvsagt omvisning i grisefjøset, der vi fikk øvd oss på litt alternativ kommunikasjon.
Tusen takk for strålende frokost og et hyggelig besøk, Maria!

Vi syklet videre gjennom det såkalte Haugalandet, og kom inn i det såkalte Ryfylke Vi krysset Rogalands største kommune i areal, Suldal. Distriktet Ryfylke var en gang et eget fogderi, ja, i middelalderen gikk faktisk mesteparten av dagens Rogaland under navnet Rygjafylke. I dag kan 8 av fylkets 26 kommuner sies å tilhøre Ryfylke. Derav altså Suldal. Som alene står for hele 8% av Norges samlede kraftproduksjon. En skikkelig kraftpakke der, altså.

Men før Suldal var det tid for mer mat, nå i Sandeid. Hjertelig velkommen til lunsj, sa Erlings kusine, Janet. Du verden for en heiagjeng. Det var rene familieparaden bortigjennom Vindafjord.
Ny katt å kose med, herlig barbert for anledningen, og et deilig måltid. Tusen takk, Janet!

I det lille tettstedet Ropeid i Suldal skulle vi hvile ut for natten, det var eneste "naturlige' overnattingsstedet i nærmest mils omkrets i forhold til ruta vår, og var valgt ene og alene av den grunn.
Ropeid har visstnok har fått sitt navn fordi de i gamle dager rett og slett ropte nyheter og rykter over fjorden...I dag finnes det en flott fergetermial her, som fylkeskommunen la masse penger i for at den skulle bli et trafikknutepunkt for kollektivtrafikk. Så fant de ut i ettertid at det skulle den ikke allikevel, det var visstnok ikke behov. Hvilket spill med tid og penger. Men de kan fortsatt skryte litt av at de ligger "midtveis mellom Trolltunga og Preikestolen", da.

The Cat var overbevist om at det måtte finnes en aldri så liten Joker-butikk der. Vi var tomme for mat og sultne både på middag og frokost. Så feil kan man ta. Riktignok skulle vi videre til kommunegrensa til Sauda, for å toppe det hele. Men da verten kunne opplyse at nærmeste matbutikk lå helt inne i Sauda sentrum, "forærte" han oss samtidig ytterligere 3 mils ekstra sykling. De første 8 kilometerne gikk til overmål oppover, deretter flatet det ut, kunne han melde. Det var forsåvidt riktig, det gikk til og med nedover, Sauda ligger jo ved enden av Saudafjorden. Det var bare det, at vi skulle tilbake samme vei, og da ble det ny stigning, av nesten samme kaliber.....Trøsten fikk være at veistrekningen er klassifisert som Nasjonal Turistveg.

Tough times don't last, tough people do, sa the Cat til Erling, og dét, samnen med tanken på litt kveldsmat, var nok til å motivere Erling til å hive seg på sykkelen og tråkke videre. Videre, nordover, til den nordligste av alle kommunene i Rogaland: altså Sauda. Home of Bjørn Eidsvåg. Og kjent for Sauda smelteverk, fortsatt kommunens nest største arbeidsgiver, men det var flere før. I storhetstida på 1960-tallet jobbet 1300 personer på smelteverket,

Vel tilbake i Ropeid er sykkelfølget småslitne. Her finner vi hverken WiFi eller norske kanaler på tv'n, men akkurat i kveld får det meste bare være.

Dagens moral får være at det går alltid et tog, og det kommer alltid en bobil, men det finnes IKKE alltid en butikk.

I morgen venter en ny, lang etappe, vi skal vi til Tau, og til Lilland Brewery Hotel. Gjett om vi gleder oss!