30.6.19

På rundtur i Dalane - men meir vatn enn dalar


Vi ble vekket før klokka klang i morges, dagen da det hele skulle forsegles med 70 kilometer sykling i sirkel. Det var regnet som pisket mot ruta som var "synderen", en lyd man naturligvis ALDRI synes er festlig når man vet man MÅ ut og sykle.
Heldigvis var det bare en voldsom skur; klokka 10 hadde det gitt seg, og etter hvert tørket det opp.

Vi dro sørover langs kysten, destinasjon Sokndal, Rogalands sørligste kommune. Vegen var fin, men ganske kupert, uten at den akkurat tok pusten fra oss. I kommunen ligger Jøssingfjord, som er kjent for Altmark-saken, og begrepet Jøssing, som under krigen ble en betegnelse brukt over hele Norge, ja hele verden, på en antinazistisk nordmann.
Et sjeldent gudebilde fra førkristen tid, hugget i stein, ble også funnet her i kommunen på 1700-tallet, nemlig den kjente Rosslandsguden.
Men mest spesielt i Sokndal er nok likevel tettstedet ved kysten som heter Sogndalstrand. Dette er den eneste "byen" i Norge som er totalt fredet. Med trehusbebyggelse fra 1700 og 1800-tallet er dette en virkelig kystperle, som vi dessverre måtte la forbli ubesøkt i denne omgang.

Noen kilometer før vi ankom Sogndalstrand tok vi nemlig av "inland', på vei mot Rogalands siste kommune: Lund. Her har de blant landets høyeste andel industriansatte, det lages alt fra tresko og bjeller til gyngestoler og vinduer (du har kanskje hørt om NorDan). Men også landbruket er viktig næring her.

Turen rundt i indre Dalane var sykkelvennlig og vakker, det var fine veier og fint lite biltrafikk. Lite daler, men vann på vann på vann. Små innsjøer og tjern avløste hverandre konstant.

Vi måtte klatre en bra bit opp mot kommuneskiltet ved enden av Ljosvatnet, helt opp på Engjafjellet. Men derfra og "hjem" gikk alt som en sykkeldrøm.

Det ble etter hvert stille mellom oss mens kilometerne ble tilbakelagt gjennom frodig kultur - og jordbrukslandskap. Vi breket og møet og vrinsket som vanlig opptil flere ganger til dyra vi kjørte forbi, (det var mest sau i dag), en tillært og sær, men lystig kommunikasjonsform når man er sykkelnerd på langtur i et stille og naturskjønt postkort-Norge.
Men mellom oss var det lenge uvanlig stille. Vemodet, den typiske følgesvennen når en slik intens uke nærmer seg slutten, kom kanskje og tok oss litt.

Vi våknet en smule da vi møtte en sterkt trafikkert E39, men den drøye mila bortetter der, var heldigvis velsignet med sykkelvei.

Til slutt fikk vi tatt av ned mot Egersund, og etter nye 7-8 kilometer, rundt klokka 15, var det hele over. Vi var tilbake ved dagens utgangspunkt, ærverdige Grand Hotell.
Det har vært så fint å avslutte det hele på dette flotte hotellet, som har vært en institusjon i byen i over 140 år. Vi fikk ta oss en varm dusj på et ledig rom, til tross for at vi hadde sjekket ut for lengst, og ble oppvartet med en god kopp kaffe. Vertskapsrolle på beste alvor.
Tusen takk for at vi fikk runde av hos dere, Solfrid. Og Sølvi, det har vært helt strålende.

Sykkelturen til alle kommunene i Rogaland er over. Men ingen hovedtur uten en liten refleksjon, en liten oppsummering, en epilog. Den kan du, i all stillhet, lese i morgen.

Grand avslutning, på Grand. 

Koselig by, Egersund. 

Barstadvatnet i Dalane,
siste dagen i juni 2019.

Kommune nr 26 av 26
i Rogaland ble nådd ved
Ljosvatnets bredder. 

Utsikt over Eiavatnet. 





29.6.19

I Okka by

Tenk at man skulle bli sååå voksen før man hørte om Okka by, flere tiår etter at man hadde hørt om både Kardemomme by og Andeby. Ja, jeg vet det sikkert er flaut, men så er Richie the Cat i det minste i en del av landet som, sammen med Øst-Finnmark, er den ennå mest uutforskede.
Mer om Okka by etter hvert.

Det var en sånn morgen i Stavanger, der man "egentlig ikke har lyst til noen ting", som Erling så treffende uttrykte det. På tvillingsjelers vis var vi to om den følelsen. Men prosjektet måtte fullføres, og jeg hadde lovet min sykkelvenn 90 flate kilometer nedover Jæren. Da vi omsider klikket oss ut av pedalene utenfor staselige Grand Hotell i Egersund, viste telleren hele 104 kilometer. Og de fine mila sørover som the Cat hadde forespeilet, ble ikke fullt så fine likevel, takket være vår største fiende.
Nemlig vinden. Nå kommer det neppe som noen overraskelse at det ofte blåser friskt på Jæren, det vet kanskje de fleste. Den blåste bare feil vei.

Meteorologen meldte finvær og østlige vinder i går kveld, men da dagen opprant, stilte han med overskyet vær, truende tåkeskyer og frisk sørvest. Dårlig gjort, selvsagt, særlig siden det hadde blåst like frisk nordavind de siste dagene. I dag hadde vi virkelig ønsket oss den medvinden.
Nå lettet det riktignok utpå dagen, men vinden måtte vi virkelig slåss mot gjennom store deler av etappen.

Vi sender en takk og en hilsen til Scandic Stavanger Park for støtten og et fint opphold. Hotellets spanske Herr direktør sendte oss personlig vel av gårde i morges, og stakk i oss et par greske yoghurt med müsli og honning på veien, de kom godt med. Fortsatt god sommer til dere!

De er virkelig store på sykkelveier i Stavanger-regionen. Her bygger de egen "sykkelstamvei", og har egen, skjermet "sykkelekspressrute" sørover, langt ut av byen. Riktignok går det litt på kryss og tvers, spesielt når man ikke er kjent og må stoppe titt og ofte for å orientere seg i forhold til kommunegrenser.
Men snart ankom vi Sola. Kommunen med det fintklingende navnet er en av landets ubestridte vekstkommuner. De har gått fra litt over 5. 000 på 60-tallet, til over 25.000 idag. Men det er trangt om saligheta her, Sola kommune har også en del av det som kalles hei "tettstedet" Stavanger/Sandnes ifølge Wikipedia.
Her har de en stor flyplass (Stavanger lufthavn) og flotte strender ut mot Nordsjøen. (for eksempel den berømte Solastranda).
Her er også Norges sørligste fuglevær, som betyr sørligste hekkeplass for for eksempel lundefugl.
Kommunesenteret er tettstedet Solakrossen, men der styrte vi utenom.
Fra Eirik Raude og Erling Skjalgssson til Pia Tjelta og Katrine Sørland, det er opptil flere kjente personer som kunne eller kan kalle seg Solabu.

Videre sørover var vi innom Klepp kommune, en av kiternes boltreplasser, du har sikkert sett film eller bilder av dem på Jærstrendene, om du ikke har vært der selv. Dette er også Rogalands nest største jordbrukskommune, og med verdens største produsent av jordbruksutstyr, Kverneland Group. Her i kommunen var landingsstedet for historiens aller første flyvning over Nordsjøen, Trygve Gran landet på Reve i 1914.
Klepp har alene nesten 20% av alle funn fra eldre bronsealder i Norge, herunder en haug med gravhauger. Eldre bronsealder har du sannsynligvis ikke umiddelbar peiling på når var, men det er altså perioden mellom 2000 og 2800 år siden...

Neste stopp Time kommune. Vi var sentralt på Jæren, her ligger regionbyen Bryne, men vi styrte så vidt utenom. En av kommunens største kjendiser, var nynorskforfatteren Arne Garborg, han må sies å være blant våre mest kjente forfattere fra slutten av 1800-tallet. Diktsamlingen Haugtussa for eksempel, er rimelig godt kjent. Nå har han fått sitt eget besøkssenter, Garborgsenteret i Bryne. Vi stoppet og lunsjet i Undheim.

Så gikk det oppover, og det ga seg ikke før vi nærmest befant oss i et høyfjellsterreng, med kuer og sauer beitende på alle kanter, samt et anselig antall vindmøller. Vi skulle til ganske store Bjerkreim kommune. Landskapet var nakent og karrig, og idyllisk på samme tid. Bjerkreim er Norges nest største sauekommune, og har også Nord-Europas største steinrøys å skilte med, den såkalte Gloppedalsura.

Vi snudde syklene og tok peiling på sørvest, og Hå kommune. Hei og hå. Rogalands største jordbrukskommune. Som har en 40 kilometer lang kystlinje og mange flotte sand - og rullesteinstrender, plante og dyrelivet her er blant det mest mangfoldige i hele landet.

Vi begynte etter hvert å bli veldig klare for å nå dagens bestemmelsessted: Okka by. Altså Egersund. Eller var det Eigersund? Du har kanskje hørt begge deler. Faktum er visst, at mens kommunen heter det siste, så heter byen, med sine ca 10.000 innbyggere, det første.
Egersund har et kallenavn, som mange byer her i verden. Men akkurat dette er ganske lokalt. Egersund kalles altså Okka by. Som på den veldig lokale dialekta rett og slett betyr "vår by'. Da vet man, omsider, dét.
Det handler altså ikke om at noen dreiv og okka seg over det spektakulære steinformasjonen Trollpikken som ligger like utenfor byen....

På fullbookede Grand Hotell er vi blitt tatt vel imot av ho Sølvi i resepsjonen. Lørdagskvelden skal "feires" med måte, for i morgen skal vi inn i det som kalles Dalane, og sanke fylkes to siste kommuner.
I mellomtiden gjør det ingen ting at Visit Egersund lokker med "live gatemusikk hver lørdag hele sommersesongen - for å gjøre oppholdet ditt enda hyggeligere".
Hvordan det gikk med den saken, og hvordan den siste rundturen i Dalane gikk, kommer i siste etapperapport i morgen.

Jæren i sommerdrakt. 

Lett lunsj på Coop'en
i Undheim. 

Steinbua ved Mælandsvatnet. 

The Cat skuer utover
steinlandskapet oppe
i høyden ved Synesvarden. 

I grisefjøset for noen
dager siden. Nå i samtale
med en sau. 

Og noen kuer. 

Tistelprakt langs veikanten. 

Egersund i kveld... 




28.6.19

Annerledesdagen: En slags øyhopping i Boknafjorden

Dagens utfart: Buss til Rennesøy gjennom to undersjøiske tunneler - sykle - ferge til Arsvågen (Bokn kommune) - sykle - ferge til Rennesøy - sykle - haike med kassevogn gjennom undersjøisk tunnel til Finnøy - sykle (til Judaberg) - hurtigbåt til Stavanger - ny hurtigbåt til Kvitsøy - sykle - ferge til Randaberg - sykle til Stavanger.

Det har måttet hardcore planlegging til for å få til denne øvelsen, og for å få gjort
den mest mulig smooth og i best mulig rekkefølge. Det er ikke alle ferger og båter som går like ofte, for å si det slik.
Han sa det da også så treffende, mitt reisefølge: - Det er ikke normalt å drive sånn som vi gjør og ta alle disse øyene på én dag.... 

Vi hadde en fin kveld i et myldrende Stavanger i går kveld. - Nå bikker jeg snart over, sa Erling, delvis på fleip, da vi hadde nådd legendariske Cardinal pub. - En øl til, så er jeg på fest! 
Jammen ble det en øl til, men så kom Fornuften og tok oss. Vi kom oss i hus godt før midnatt. Det var det ikke stor hjelp i, for best som vi hadde lagt oss og var på vei inn i drømmeland, så gikk brannalarmen, og hele hotellet ble beordret ned og ut i resepsjonsområdet. Teknisk feil, viste det seg etter hvert. Det gikk minst 4-5 brannalarmer til gjennom natta, best som vi hadde sovnet, så gikk alarmen. Men nå bare 10 sekunder før det ble stille igjen. Lenge nok til å vekke oss, og kort nok til at vi skjønte at det fortsatt var teknisk feil. 

Morgentrøtte som bare det, greide vi tross alle nattlige forstyrrelser å komme oss på Rennesøy-bussen klokka 9. Dette er en vanlig rutebuss, uten mulighet til å ta sykler og bagasje i lasteluker, så da vi med våre to sykler fikk selskap av ei med barnevogn, ble det rimelig trangt... det var ikke rart at en viss godvilje var påkrevd av sjåføren. 
Som det nå enn var, han valgte å ta oss med. Det ble imidlertid kun kjørt én holdeplass før hans djerve valg ble satt hardt på prøve. Der sto det nemlig en barnevogn til, det ble en umulighet, og det kom raskt til en muntlig tildragelse. 
-Det er fullt, sa sjåføren
-Det er faen ikke mulig når det står to sykler der, sa den unge moren. Du kan ikke nekte å ta med en barnevogn, det står til og med et bilde der av en barnevogn! Ser du noe bilde av en sykkel noe sted???!! Hva faen er dette for noe?? 
Sykkelfølget, som var livredde for å bli kastet av og måtte se hele dagens øyhoppingsprosjekt i Boknafjorden falle i grus, overhørte det hele, stille som mus og godt sunket ned i setene. Damen hadde jo et visst poeng, det måtte erkjennes.
-Når går neste buss da?! spurte hun, passe opphisset (den gikk en time senere). 
-Den går etter rutetabellen, svarte sjåføren bare, og damen ble enda mer rasende. Vi skjønte at det hele kunne gå vår vei. Denne sjåføren skulle du ikke kødde med, han var sjefen, og hadde han først sagt kom inn, så kasta han ikke folk ut igjen. Dermed klappet han igjen bussdøra til flere ukvemsord fra fortauet, og kjørte oss til Rennesøy. Takk o takk. 

Det er veldig fint på Rennesøy uti Boknafjorden. Det går kuer og sauer og beiter - over alt. Vi syklet mot fergeleiet med det morsomme navnet Mortavika. Himmelen var blå, men en veldig kald og frisk nordavind i fleisen la en viss demper på idyllen. 
Kommunen består av 8
bebodde øyer og ikke mindre enn 3 undersjøiske tunneler. Vi kunne ikke sykle dit, eller mellom øyene, det var ikke lov. Dermed måtte det bli buss. 
Rennesøy er snart historie som egen kommune, de har i likhet med Finnøy latt seg innlemme i Stavanger. Og tro det eller ei: Også her har de en Norgesrekord å slå i bordet med: Dette er kommunen i Norge med høyest prosentvise befolkningsvekst. Og så hadde mest sannsynlig selveste Harald Hårfagres en kongsgård her, man tror den lå på Klosterøy, en av de åtte bebodde altså, og på stedet der vi i dag finner Utstein kloster. Han hadde visstnok hele fem kongsgårder på Vestlandet, den langhårede kongen.

Bokn kommune neste. En ny liten øykommune, her er bare tre øyer bebodd. Det var en strålende 25 minutters fergetur for å komme til Arsvågen, helt sør på hovedøya. E39 går over alle de tre øyene, noe som gjør Bokn til en sentral ferdselsåre mellom byene i nord og sør. Vi rakk ikke å gjøre oss altfor kjent med Bokn, for vi hadde flere båter å ta, og måtte prøve å få skyss gjennom enda en undersjøisk tunnel, Finnøy-tunnelen. Vi tok ferga tilbake til Rennesøy og sykla til tunnelløpet.

Vår redningsmann ble han Marton. (ja, med o) Han tok haiken da han så vi hadde sykler, stabla dem bak i kassevogna, og fikk oss trygt gjennom og over til andre siden. Strålende service.

Finnøy kommune blir snart historie den og, de skal snart innlemmes i Stavanger er det bestemt. Finnøy er ellers en øykommune der 15 øyer er bebodd, de fleste er ganske små og idylliske, og de kan slå seg på brystet med å være fødested for den verdensberømte matematiker Niels Henrik Abel. Det var selvsagt HAN  som beviste at den en generell femtegradsligning ikke kan løses med de elementære regneartene, Og da nikker du vel gjenkjennende, tenker jeg ;-)

Fra kommunesenteret Judaberg tok vi, et godt stykke utpå dagen, båten tilbake til Stavanger, og etter en times pause var det ut på ny båttur, nå til Kvitsøy: Norges minste kommune etter areal er bare drøye 6 kvadratkilometer. Gjennom vegprosjektet Rogfast er det meningen av den knøttlille kommunen skal få fastlandsforbindelse, og hey, de har da også egen avis, som behørlig heter Kvitsøypatrioten.
Ute på øya Krossøy, ved Leiasundet, står et nesten 4 meter høyt steinkors, kalt Kvitsøykrossen, som et vitne om kristendommens aller første tid i kongeriket. Korset er lett synlig fra havet, og er et kjent sjø- og seilingsmerke, minst 1000 år gammelt. I det Herrens år 1017 ble det inngått et forlik mellom baglerne og birkebeinerne her ute, to politiske grupperinger.
Det eneste tettstedet heter Ydstebøhavn, og her ligger kommunehuset, som ser ut som et vanlig bolighus! Og som heldigvis hadde et slags kommuneskilt på veggen. Vanlig kommuneskilt ved båtanløpet hadde de ikke. Til gjengjeld har øya eget hummermuseum, med "vaffelsøndag" hver søndag hele sommeren. Og et fiskeutsalg, der det "er åpent sporadisk", som det står.

Det var sent på ettermiddagen, og på tide å komme seg 'hjem" til Stavanger igjen. Vi tok ferga til Randaberg, og satte oss på sykkelen.
Randaberg kommune, rett
utforbi Stavanger, omtalt som "Jærens nordre spiss". Også her finnes en Norgesrekord: Randaberg er Norges minste fastlandskommune.
Randaberg er hjemkommunen til helse -og omsorgsminister Bent Høie, og til nylig avgåtte idrettspresident Tom Tvedt, som også var kommunens ordfører i flere år.

Nå står ny restitusjon for tur, i morgen skal vi 9 mil mer eller mindre rett sør, gjennom Jæren og ned til Egersund.
Det blir turens nest siste etappe. Sukk. Vi er ferdige med 18 av 26. Kommuner, altså.

Cardinal pub i Stavanger -
sies å være en av de beste
i landet. 

Veldig sommer på
Rennesøy i dag. 

Erling på vei til Bokn. 

Livet, min venn. 

Her skal øyeblikkene fanges. 

Et bilde på det deilige
sykkellivet. 






27.6.19

En gysla kjekke dag


Hvis man tar to stk slitne syklister som er riktig så glade i øl, og blander med ett stk hotell som driver sitt eget bryggeri og som formelig er som en attraktiv buffé av gode smaker, da er det jo klart at man har en potensielt heftig cocktail.
Båten bar, for å si det slik, men en viss slagside skal innrømmes, da vi våknet til strålende solskinn i dag morges.
Etter en god frokost var ikke lysten til å sette seg på sykkelen blitt nevneverdig større, det var så vi fikk melkesyre bare av å gå opp trappa. Men ut skulle vi selvsagt.

Det var en særlig grunn til at det ble både senere og fuktigere enn planlagt i går, det var to grunner faktisk, i form av Teresa og Steve, fra villmarka i Minnesota. - Det var akkurat dette vi ville i kveld, sa Steve et godt stykke utpå kvelden. 
Teresa and Richie. 
Vi innbiller oss at han faktisk mente å snakke med oss, som forhåpentligvis gode representanter for det lokale folkeslaget, og som et alternativ til cruiset de nettopp hadde avsluttet. Der hadde de opplevd at en kvinne i følget hadde kledd av seg alle klærne, stilt seg på 7.dekk strukket ut armene og sagt her er jeg, og hoppet. Ikke for å ta livet av seg visstnok, den egentlige motivasjonen fremsto litt uklar. Så ble hun da også reddet opp av vannet etter et anselig antall meter i fritt svev, og til gjengjeld ekspedert videre til psykiatrisk oppfølging.
Våre nye amerikanske venner var så preget av hendelsen at de bestemte seg for å ta seks dager til i Norge, der de andre mønstret av og fløy hjem.
Nå skulle de gå Preikestolen. Og der ble de vel ikke akkurat alene.
Hyggelig timer (det ble noen timer, ja) som som seg hør og bør ble avsluttet med "hvis dere noen gang kommer til statene" osv, en stående invitasjon fra et veldig hyggelig par. Det siste vet vi, for de var like hyggelige til frokost dagen etter.

Tusen takk til Per Kristian på Lilland Brewery Hotel for at vi fikk oppleve hotellet, og for at dere tok så godt vare på oss. Takk også til Natnael, vår altmuligmann for kvelden. Riktig god sommer fra oss til dere alle ved hotellet!

Det ble en uvanlig sen start på dagens etappe, som summa sumarum var endel flatere enn gårdagens, selv om vi tidvis fikk slite med ganske frisk motvind. 
Vi syklet gjennom Jørpeland og fikk snart stifte bekjentskap med Forsand kommune, med sine snaue 550 innbyggere og 99,5% nynorskandel. Snart forsvinner kommunen fra kartet og blir en del av Sandnes.
Men ennå så liten Forsand er, her ligger altså Lysefjorden, som mange har hørt om, med kjente naturattraksjoner som Kjerag og Preikestolen. Over 300.000 turister besøker den lange og smale Lysefjorden hvert år, og det er den lyse granitten i fjellsidene som har gitt fjorden navn. Kjerag er jo basehoppernes lekegrind, det går nesten 1000 meter rett ned i fjorden, og er ellers kjent for den store steinen som er kilt i en kløft 959 meter over havet..
Og Preikestolen trenger vel ingen nærmere beskrivelse...
Det morsomste man forbinder med Forsand, er ellers Pilt-Ola, en kar delvis etter the Cat sin ånd. Kun delvis, fordi han med gift nærmest egenhendig utryddet ulven i Sør-Norge på begynnelsen av 1800-tallet. Foranledningen er morsommere: Han GIKK fra Ryfylke til Finnmark for å kjøpe rein, og så gikk han tilbake igjen. Og da var det viktig å beskytte reinsdyra, må vite. Historien forteller også at han Pilt-Ola i 1825 også bestemte seg for å GÅ til Amerika. Da han kom til Beringstredet, altså tvers over Russland, snudde han av uviss grunn, og gikk hjem igjen. Det hadde gått syv og et halvt år da den hjemvendte sønn atter sto ved Lysefjordens bredder...

Så lang tid befant Hr Erling og Hr Katt seg ikke på tur. Vi tok ferga over Lysefjorden ved Oanes, en tur på hele 8 minutter. Målet på andre siden var Gjesdal kommune, og her fikk vi en stigning av det  virkelig kjipe slaget før vi nådde kommunegrensa.
Gjesdal har en Norgesrekord å skilte med. Kommunen har prosentvis landets yngste befolkning. Hele 35% er under 18 år, forteller Wikipedia. Tidligere omtalte Bollestad i KrF var ordfører i kommunen i 6 år, men jeg vet ikke hvor mye hun var borti Rogalands største turistattraksjon, fornøyelsesparken Kongeparken.

Ferden videre mot Sandnes var ytterst behagelig, og vi gjorde unna 22 kilometer på 40 minutter. Sandnes kommune er kjent for mer enn løperguttene Ingebrigtsen, herfra kommer også folk som Thomas Dybdahl og Bjarne Berntsen.
Vi snakker Norges syvende største by, og hvis man regner den som sammenvokst med Stavanger, som den de facto er, blir tallet mye høyere, for å si det slik.
Sandnes er jo selve Sykkelbyen i Norge, med stor S. Det var her Jonas Øglænd grunnla fabrikken som fra 1932 produserte DBS (Den beste Sykkel). Norge og sykkelproduksjon, altså. Under krigen var de nesten 700 ansatte, og det var før de startet med eksport. Eventyret varte helt til år 2000, da de siste syklene trillet ut av Øglænd-fabrikken.

Vi tok en kort pitstop og en matbit i Sandnes før vi trillet sjarmøretappen, de 16 kilometerne opp til Stavanger sentrum. Det er anlagt sykkelvei nesten hele strekningen, helt for seg selv ute langs sjøkanten, et virkelig idyllisk og fint sted å sykle.

Nå er vi trygt ankommet Scandic Stavanger Park Hotel, og fått rom i toppetasjen, noe som man skjønner innebærer meget hyggelig husvære. Her er egen takterrasse utforbi, med strålende utsikt over Norges oljehovedstad.
I morgen blir en dag med lite sykling, men med desto mer kjøring med buss (gjennom forbudte undersjøiske tunneler) og et antall fergeturer for å rekke over alle nærkommunene: Finnøy, Rennesøy, Kvitsøy. Og Bokn.
Vi får se hvordan det blir med alt sammen.

Hei, hei Lysefjorden! 

Vaulen badeplass mellom Sandnes
og Stavanger. Hvilken fristelse. 

Kvintessensen av
det gode sykkelliv....



26.6.19

Sliten, ja. Men taues til Tau? Aldri i livet!

Viljen var stor, men kjødet var en smule skrøpelig etter gårdagens 146 km på sykkelen. Men slike hensyn kunne man jo ikke ta..
Lite ante vi dertil, at dagens 10-milsetappe, selv om den ble noe avkortet (kommer til det) var av det klart tøffere slaget.

Erling har fått problem med kranken. Siden mange ikke vet hva "kranken" er, forklares det herved. Det er de to " armene" som pedalene er festet i, og de tannhjulene som kjedet går på foran der, og som det ser ut som den ene pedalarmen er festet i. På våre sykler er det tre tannhjul, eller klinger, eller skiver, innenfor hverandre. (racersykler har bare to tannhjul, noen sykler har bare étt.) Det er det innerste tannhjulet på Erling sin sykkel. Det er rett og slett blitt bøyd, det kan virke som han bare tråkket det skeivt da han fikk girlåsing i en oppoverbakke. Dermed kan han ikke gire over til de letteste girene, og får en utfordring i de absolutt bratteste bakkene. Som vi heldigvis ikke har så mange av.
Vi håper det finnes en flink sykkeldoktor i Stavanger som kan varte opp med en ny trippelkrank, vi skal etter planen komme oss dit imorgen.

Tilbake til morgenen, som bød på overskyet oppholdsvær, lave tåkeskyer og lite vind. Vi stakk sørover. Det vil si, stakk og stakk, det gikk umiddelbart oppover, og oppover. Erling fortsatte å snakke om en lang, kjip bakke i Suldal, og lurte på om dette kanskje kunne være den? Vel, den var i hvert fall ikke det du ønsker deg rett etter frokost.
Vi fikk, etter hvert, ligge først bak ledebilen som tok alle veifarende gjennom tunneler som skulle vaskes og over den nye storslagne brua til Suldal kommunesenter Sand. Snart syklet vi inn i Hjelmeland kommune, vi befant oss fortsatt på Nasjonal Turistveg, riksvei 13, og etter en del opp og ned, dro vi på ganske hardt de siste 12 kilometerne ut langs Jøsenfjorden, mot det lille stedet Nesvik. Der går ferga enten til øya Ombo, dit vi skulle, eller til Hjelmelandsvågen, dit vi også skulle. Det var bare ett problem, og her kom the Cat til kort i sine planleggingsferdigheter: Ferga til Ombo, dit vi skulle for Finnøy kommune sin skyld, gikk 3-4 ganger om dagen, en av dem hadde nettopp gått, mens ferga til Hjelmelandsvågen gikk hver halvtime. No brainer, som noen sier. Vi skal heller ta Finnøy kommune i overimorgen, når vi skal ut til Rennesøy. Finnøy slipper IKKE unna. Basta.

Vi skjønte tegninga med hvorfor Hjelmeland kommune heter nettopp det den gjør, da vi kom til kommunesenteret Hjelmelandsvågen. Der ligger det en rimelig karakteristisk naturformasjon, en ås som definitivt kan se ut som en hjelm. Og så er det til og med fakta, da, at det er nettopp åsen som har gitt opphav til kommunenavnet.
Ellers har den karakteristiske jærstolen sitt opphav her i nynorsk-kommunen, den ble laget av siv fra Jæren. I dag bruker de sjøgress fra Kina i stedet. Akk, ja. Verden går fremover. Eller kanskje nettopp ikke.

Vi tok lunsj på thai-kafeen like ved fergeleiet, og startet mette og fornøyde på de siste 5 mila mot Tau. Det ble en ny brutal start rett etter et måltid. Dagens tredje dryge stigning var et faktum, det gikk rett opp i 7 kilometer. Det er jo ikke akkurat racersykkel vi opererer med heller. Riktignok reiser vi relativt lett i forhold til de som ser ut som de har med hele livet sitt, men vi har tross at med pikkpakk for en hel uke.
 - Dette er den lengste jævla bakken jeg har sykla i hele mitt liv, sa Erling vel halvveis, passe sur. Sliten, level 1.
- Dette blir tøft. Fy faen. Sa han da vi endelig var på toppen og fikk tatt en pause, og the Cat hadde meddelt at ut fra topografien på kartet, kunne det se ut som det kom en eller to slike bakker til. Det er ikke ofte han tyr til bannskap, sørlendingen, så her var det snakk om sliten level 2. (Senere sa han at han hadde sett for seg å bli plukket opp av en sånn bil som plukker opp folk som blir tatt ut av ritt, eller som ikke rekker fram innen maksimaltiden, hoho)
Midt i den fjerde og siste kjipe og lange stigningen, som riktignok ikke var fullt så lang som den tredje, kom tegnet på sliten level 3, for ikke å si “helt i kjelleren“:
- Vi lever bare én gang, og så bruker vi tiden på DETTE!?
En legendarisk syklist-kommentar. The Cat har faktisk, i et kjettersk øyeblikk, tenkt den samme tanken selv noen ganger gjennom årenes løp når det røyner på. Men så skal det umiddelbart legges til at Herr Erling både har en enorm psyke (han tåler til og med litt godmodig erting og at det males mørke skyer og løfte om mer "pisk") og en solid grunnform. Selvsagt sto han distansen til fulle i dag og, og etter en varm dusj, et par øl og en bedre middag på koselige Lilland Brewery Hotel, var det meste glemt.

Vi befinner oss i Strand kommune. Home of Hadia Tajik. (hadsha tadsha), statsråd og Kr.f-leder Olaug Bollestad, og mye viktigere: Norges beste terrengsyklist gjennom tidene Gunn Rita Dahle Flesjå. For en sykkelvenn som the Cat, er det stort å trille der OL-mesteren fra Athen 2004 kommer fra, hun som også flere ganger er blitt verdensmester.
I Tau, der vi er nå, er vi midt i kommunens kommunikasjons -og utdanningssentrum. Her er det direkte båtforbindelse til Stavanger (den benytter vi oss ikke av), og her er kommunenes eneste videregående skole. Det vi derimot benytter oss av, er Tau sitt aldeles strålende konsepthotell: Lilland Brewery Hotel.
Her har de sitt eget, anerkjente lille bryggeri og en forkjærlighet for øl naturligvis, noe sykkelfølget vet å applaudere. Stedets egenproduserte varer står ikke tilbake for noe, det kan the Cat underskrive på etter 1800 unike check-ins på Untappd.
Vi storkoser oss på et virkelig fint fullskala-hotell, og gleder oss samtidig til imorgen: 8 nye mil. Destinasjon Stavanger.

Trolsk stemning og a couple of shades of grey
over Vindafjorden i morges. 

Mange tunneler, men vakre fjorder
i Rogaland. 

Liten pause på fergeleiet i Nesvik.
Men ferga til Ombo kom aldri. 

A view to a thrill. 

Et nydelig sted å lande for natten. 








25.6.19

Heiagjeng, kattekos - og litt griseprat

Det ble en fin men smått brutal dag på sykkelsetet i dag. Ikke fordi vi var oppe klokka 05.30 for å ta ferga fra Utsira, i seg selv ikke noe sjakktrekk for et B-menneske som Richie the Cat. Og ikke fordi det regnet hele dagen, som vi hadde fryktet, det regnet nemlig fra seg allerede i ti-halv ellevetida. Nei, det ble slik fordi vi har hatt en etappe på hele 14,6 mil, og det synes selv the Cat er ganske voksent. Det går selvsagt utover kosen. Ikke kattekosen, som snart skal forklares, men "kattens" kos. Som er en viktig del av hele turen. Vi var ikke i hus før klokka halv ni.

Nå er ikke alt så ille uansett, når man har med herlige Erling på tur. Det blir jo aldri kjedelig. Han kan banke på en fremmed dør i en snobbete bydel i Haugesund, rote med å finne husene til slekt og familie underveis, og love the Cat lange, harde bakker som aldri kommer (han har kjørt her med bil, må vite). I dag stilte han med sykkelbuksa på vranga fra start, med en lysende rød pad i skrittet, jeg tør ikke engang nevne hva det lignet på forfra. Jeg oppdaga det ikke før vi skulle inn i grisehuset på den første ordentlige stoppen.
Mer om grisehuset om litt, men vi må bare konstatere at både det ene og det andre kan skje når man har dårlig tid klokka seks om morran.

Vi vil, før vi går videre, få rette en stor takk til vårt vertskap på Utsira for utsøkt forpleining, vi hadde hele det fantastiske Sildaloftet for oss selv. Riktig god sommer der ute på øya!  ALLE burde besøke den vakre øya og kjenne roen som råder der.

Vi var ute, og vi må nesten si vel ute, av Haugesund by rundt klokka 8, det var nesten så vidt vi fikk trillet av gårde før kommuneskiltet til Tysvær kommune dukket opp. Hjemkommunen til Aleksander Søderlund, fotballspilleren på Rosenborg og landslaget. Kommunesenteret Aksdal ligger bare ei lita halvannen mil fra sentrum av Haugesund.
Tysvær er selveste Cleng Peerson sin hjemkommune. Du har kanskje ikke hørt navnet, men det var liksom han som "trykka på knappen" i forhold til utvandringa til Amerika på 1800-tallet, han regnes som selve utvandringspioneren. Cleng stakk over dammen, på oppdrag fra en gruppe kvekere, sies det, allerede i 1821 første gang, for å finne nybyggerland, og se om det var mulig å bosette seg "over there". Senere fulgte, som kjent for mange, nærmere 800.000 nordmenn etter, det var dårlige tider og dårlige avlinger og mange uår på 1800-tallet i Norge.
I dag finner den kjente gassterminalen Kårstø her, og kommunen har (sikkert delvis av den grunn) godt med penger og stadig stigende folketall.

Vindafjord kommune neste. Mangesidig næringsliv der altså, men først og fremst landets 5.største landbrukskommune målt eter husdyrhold. De slo seg sammen med Ølen i 2006, Vindafjord fikk kommunenavnet og Ølen fikk sentrumsinstitusjonene, som kommunesenteret, som heter Ølensjøen.
Her finnes morsslekta til Herr Erling Nilsen, og for the Cat sin del, så har hans bedre halvdel sin fars slekt fra kommunen; små steder som Nedre Vats og Åmsosen gir gjenklang...

Vi skulle spise frokost. Og fant etter hvert fram til kona til Erlings fetter i Skjold, ho Maria, som hadde nesten 300 griser på båsen. Og det er her vi kommer til grisepraten, egentlig. Maria kunne fortelle mye om grisehold, hun visste alt om det, og vi fikk snakket ut både om sist ukes tv-dokumentar og dyret og dets vaner i særdeleshet. Dertil hadde Maria et pent lite antall kattunger som krevde sin kos, og vi fikk selvsagt omvisning i grisefjøset, der vi fikk øvd oss på litt alternativ kommunikasjon.
Tusen takk for strålende frokost og et hyggelig besøk, Maria!

Vi syklet videre gjennom det såkalte Haugalandet, og kom inn i det såkalte Ryfylke Vi krysset Rogalands største kommune i areal, Suldal. Distriktet Ryfylke var en gang et eget fogderi, ja, i middelalderen gikk faktisk mesteparten av dagens Rogaland under navnet Rygjafylke. I dag kan 8 av fylkets 26 kommuner sies å tilhøre Ryfylke. Derav altså Suldal. Som alene står for hele 8% av Norges samlede kraftproduksjon. En skikkelig kraftpakke der, altså.

Men før Suldal var det tid for mer mat, nå i Sandeid. Hjertelig velkommen til lunsj, sa Erlings kusine, Janet. Du verden for en heiagjeng. Det var rene familieparaden bortigjennom Vindafjord.
Ny katt å kose med, herlig barbert for anledningen, og et deilig måltid. Tusen takk, Janet!

I det lille tettstedet Ropeid i Suldal skulle vi hvile ut for natten, det var eneste "naturlige' overnattingsstedet i nærmest mils omkrets i forhold til ruta vår, og var valgt ene og alene av den grunn.
Ropeid har visstnok har fått sitt navn fordi de i gamle dager rett og slett ropte nyheter og rykter over fjorden...I dag finnes det en flott fergetermial her, som fylkeskommunen la masse penger i for at den skulle bli et trafikknutepunkt for kollektivtrafikk. Så fant de ut i ettertid at det skulle den ikke allikevel, det var visstnok ikke behov. Hvilket spill med tid og penger. Men de kan fortsatt skryte litt av at de ligger "midtveis mellom Trolltunga og Preikestolen", da.

The Cat var overbevist om at det måtte finnes en aldri så liten Joker-butikk der. Vi var tomme for mat og sultne både på middag og frokost. Så feil kan man ta. Riktignok skulle vi videre til kommunegrensa til Sauda, for å toppe det hele. Men da verten kunne opplyse at nærmeste matbutikk lå helt inne i Sauda sentrum, "forærte" han oss samtidig ytterligere 3 mils ekstra sykling. De første 8 kilometerne gikk til overmål oppover, deretter flatet det ut, kunne han melde. Det var forsåvidt riktig, det gikk til og med nedover, Sauda ligger jo ved enden av Saudafjorden. Det var bare det, at vi skulle tilbake samme vei, og da ble det ny stigning, av nesten samme kaliber.....Trøsten fikk være at veistrekningen er klassifisert som Nasjonal Turistveg.

Tough times don't last, tough people do, sa the Cat til Erling, og dét, samnen med tanken på litt kveldsmat, var nok til å motivere Erling til å hive seg på sykkelen og tråkke videre. Videre, nordover, til den nordligste av alle kommunene i Rogaland: altså Sauda. Home of Bjørn Eidsvåg. Og kjent for Sauda smelteverk, fortsatt kommunens nest største arbeidsgiver, men det var flere før. I storhetstida på 1960-tallet jobbet 1300 personer på smelteverket,

Vel tilbake i Ropeid er sykkelfølget småslitne.  Her finner vi hverken WiFi eller norske kanaler på tv'n, men akkurat i kveld får det meste bare være.

Dagens moral får være at det går alltid et tog, og det kommer alltid en bobil, men det finnes IKKE alltid en butikk.

I morgen venter en ny, lang etappe, vi skal vi til Tau, og til Lilland Brewery Hotel. Gjett om vi gleder oss!

Haugesund rådhus.
Dressed in pink og et
skikkelig landemerke. 

Erling tar kattekosen på
alvor i Skjold. 

Tid for mer griseprat!

... og mer kattekos
med denne barberte
sjarmøren i Sandeid. 

Sandeid i sikte. 

"Kate" er litt sliten og
prøver å få kontakt
med en hensatt
kollega langs vegen. 

The Cat blir aldri
lei av å beundre
vakre Norge -
her ved Saudafjorden. 



24.6.19

Dagens etappe: 3,3 kilometer

Vi er kommet ut på Utsira, Norges minste kommune, og blitt utrolig vel tatt imot, både av Tove og Torstein som hhv driver og eier det utmerkede overnattingsstedet Sildaloftet. Mer om Utsira straks, men før det MÅ det sies noen ord om en surrealistisk opplevelse på kveldstid i går, og før det igjen, MÅ det rettes et tusen takk til Marianne og Eirik for stor gjestfrihet og god forpleining i Haugesund. Det var "heilt topp", som en viss sørlending bruker å si. God sommer til dere!

"Æille har et syskenbån på Gjøvik" , heter det i sangen, men det er vel å strengt tatt å ta hardt i. Min sykkelpartner Erling har i hvert fall et par søskenbarn i Haugesund, og det var hos en av disse, ho Marianne, at vi hadde fått klarsignal til å tre inn i de indre gemakker for en fri overnatting.
-Flott, skrev The Cat tilbake, da han for noen dager siden fikk sms'en fra Erling med det glade budskap. - Hva er adressen?
Svaret kom på ny sms ganske kjapt, og da sjarmøretappen til residensen skulle unnagjøres i fra bysentrum i går aften, var det bare å legge inn adressen på Google Maps, og tråkke i vei. 12-15 minutter, retning syd.

Vi ankom etter hvert et ganske upscale boligområde, og Herr Erling banket hardt på døra til den store hjørnevillaen med riktig husnummer, ringeklokke hadde de visst ikke.
En mann lukket opp i halvmørket, og så litt undrende på de to opp-pakkede syklistene som sto der med hjelm og solbriller, den ene ved døra, den andre litt lenger unna, fortsatt overskrevs på sykkelen ute på den grusbelagte plassen.
Klokka var kvart på ni på kvelden, og Erling meldte stolt, at god kveld, god kveld, her er vi! Mer undring.
Erling, litt usikker etter den litt beskjedne responsen: - Det er her Marianne X bor, ikke sant? Han brukte hele navnet, for å forsikre dem begge om at det ikke var noe tull han drev med.
Jo da, kunne mannen bekrefte, du har kommet rett, her bor hun.
-Så bra, sa Erling, Vi har nemlig en avtale. Vi skal sove her i natt. (nærmest: Nå må du se å åpne døra, her).
-Men kånå er sykepleier, sa mannen lett fortvilet. - Hun har ikke sagt noe om dette....? Hun er på jobb, hun! (Driver kona mi med noe på si som jeg ikke vet om?)
-Er du sikker på det, svarte Erling med litt streng detektivstemme, og The Cat, som sto litt i bakgrunnen, begynte nesten å lure på om han var med i en sketsj.

For å gjøre en lang historie kort: De to samtalepartnerne skjønte etter hvert begge at her var det, om ikke ugler i mosen, så i hvert fall noe som ikke stemte, de to syklistene skulle så visst ikke inn der og sove. Navnet var helt korrekt, men det var også alt. "Vår' Marianne bodde nemlig en 20 minutters sykkeltur derifra i stikk motsatt himmelretning. Erling hadde, i sin iver etter å oppfylle The Cat sitt kontrollbehov, bare" funnet" sin kusine på 1881, helt feil Marianne selvsagt, og sendt av gårde adressen, for deretter å glemme å få verifisert at det hele stemte.
Vi fikk oss en god latter, og han som hadde sin sykepleierkone på jobb, fikk seg litt action på søndagskvelden.

Så til dagens sykling. Det blir en veldig kort rapport, for vi har tilbakelagt litt over 3 kilometer, og latt det bli med det. Sånn må det nemlig bli, når du kommer til en kommune som har hele 2,9 kiloneter vei til sammen å bryne seg på.

Derimot, siden dette også er en slags reiseblogg, må det sies noen om øya Utsira, som ligger et bra stykke ut i havet vest for Karmøy. Omtalt som ei eksotisk, værhard kunstnerøy, og det må jeg si, jammen er dette en utrolig nydelig plass i komme til. (se video).
Nå har de vært egen kommune i 95 år, til tross for, eller kanskje på grunn av, at det tar godt over en time å komme dit fra fastlandet. Drøye 200 mennesker, og sin egen kommune. Det grenser til eksotisk, synes the Cat.
De har både Norges første kvinnelige ordfører, Aasa Helgesen, og sin egen fylkesvei her ute, som er altså 2,9 kilometer lang. Den har dertil fått et artig navn: Fylkesvei 911. Et tall som gjerne forbindes med noe helt annet...borti Unaiten i hvert fall.
Utsira er ellers Norges udiskutable "fuglekommune", med nærmere 400 registrerte arter observert. Gulbrunsangeren er selve kommunefuglen, den sibirske hekkefuglen ble første gang observert i Norge nettopp på Utsira. Mange sjeldne fuglearter kan observeres her ute i havet, både på grunn av plasseringen i forhold til fuglenes trekkruter, men også på grunn av øyas isolerte beliggenhet og landskapsformer.
Utsira fyr, fra 1844, er det høyest beliggende fyret i landet vårt, over 70 m.o.h. Og da var det ikke rart at det var i kafeen ved fyret at vi traff på Geir Mobakken, hobbyornitolog og fuglebokforfatter av DENNE boka.  Geir var et levende fugleleksikon som hadde forelska seg i øya i så stor grad at han flytta hit fra lenger øst i landet. For 25 år siden, altså. Det ble en typisk god samtale til en kaffekopp og en vaffel.
En andektig blogger
sammen med
fugleekspertisen i
den lille kafeen på
Utsira fyr. 
Livet er enkelt på Utsira. Naturen i seg selv er det store aktivum. "Du får det så artig som du gjør det til sjøl", kan vi lese i turistinformasjonen. Det anbefales å sykle en liten tur, klatre litt, gå småturer, og se seg om etter sjeldne fugler. En fin oppskrift på gode dager, må man si. Ikke noe fiksfaks der i gården, snarere nærmest befriende enkelt, så enkelt som det kanskje  bli på ei øy med 2,9 kilometer med veg.

Vi avsluttet ettermiddagen med foreslått besøk på rådhuset, fikk utdelt kommunepin og ble behørig fotografert, så nå er vi på god vei til å bli blodfan av Utsira.

Min venn Erling er akkurat gått ut på moloen for å fiske makrell. Han har handlet tilbehør på øyas eneste butikk, og lovet å tilberede det hele på sørlandsvis. Kan man ha det bedre, tenker nå jeg. Og tenker først og fremst på meg selv... som er så heldig å ha en slik venn.

I morgen er det meldt masse regn og vi skal sykle mange mil innover Haugalandet, helt til lille Ropeid. Det ligger an til å bli en våt og kald opplevelse, men heldigvis har vi gode hjelpere på et par pitstop underveis. Ferga går kl 06.30. Fortsettelse følger!

Ps: I går skrev jeg om e. coli. Sannheten var at det ble funnet ETT stk individ. Den lille "krabaten" ble straks sendt til de evige jaktmarker, og etter en grundig sjekk ble drikkevannet friskmeldt allerede dagen etter.

Minst én er snill som et lam

Sildaloftet på Utsira. et helt
selvfølgelig sted å bo her ute. 

Utsira fyr omgitt av
sauer, lam, og med en
rødfarge katt på besøk.

Kokken er han til
høyre på bildet.
Til høyre

23.6.19

Hørt om Jomfru Marias synål?

Det hadde ikke jeg, i hvert fall. Så her skal du få et eventyr: Det var en gang en ond kjempe, en jutul, altså et ekte troll, som skulle hjelpe Olav den Hellige med å bygge en kirke på Avaldsnes. "Greier du det på én dag, skal du få både sola og månen i lønn", sa kongen hovmodig til trollet. Han visste jo at dét var umulig. Men om kvelden sto kirka ferdig, og kongen fikk et forklaringsproblem. Ikke ville han ofre både sol og måne til et troll, og ikke visste han hvordan han skulle gjøre det heller. Heldigvis hadde han i løpet av dagen fått høre trollets navn, og det visste jo alle, at om kristenfolket kalte på troll av ymse slag ved navn, så sprakk de. Så da trollet var i ferd med å legge den siste store steinen på toppen av kirka, ropte Olav den Hellige på det. Trollet mistet fotfestet i det det sprakk, falt og ble stående rett opp ned inntil kirkeveggen, helt forsteinet. Det var blitt til Jomfru Marias synål.

Ja sånn kan det gå, og samtidig får den røverhistorien markere tyvstarten på Richie the Cat's første hovedtur i 2019.
Vi er på Karmøy i Rogaland, nærmere bestemt på Avaldsnes, av enkelte historikere omtalt som Norges første hovedstad...
Tett inntil kirken, som kalles Olavskirken, står altså Jomfru Marias synål, en 7,2 meter høy bauta som nok har vært enda høyere. 'Synålen" har fått sitt navn for mange hundre år siden av noen som mistolket en runeinskripsjon på den, inskripsjonen har forlengst kapitulert for tidens tann. I dag hviler det en forbannelse over bautaen, altså det forsteinede trollet.
Det er nemlig slik, at den dagen den berører kirkeveggen, vil hele verden forgå. Så for hver gang bautaen har begynt å lute faretruende, har noen kappet av toppen på den. For å redde verden, selvsagt.

Om sykling og den slags følger det mange beretninger den neste uka. Richie the Cat og hans faste sykkelmakker, opptrekker, hare og gode venn, Herr Erling, er i god behold ankommet "Sildabyen", og sammen med sine to-hjulede følgesvenner klare for å legge Rogaland fylke for sine føtter. Eller snarere for sine sykkelhjul. 6 dager, 26 kommuner, completo. Vi skal blant annet besøke både Norges minste kommune etter folketall (Utsira), og Norges minste kommune etter areal (Kvitsøy). På samme tur.

Vi tok en søndagstur ut på det som er Norges 23.største øy (Karmøy) sånn dagen før den første dagen. På en slags oppvarming. Det var ikke rare turen, tettstedet Haugesund strekker seg langt inn i Karmøy kommune, selv om byen Haugesund er i Haugesund kommune, og Karmøy, som er en øy, har også en fastlandsdel tilhørende kommunen. Så da skulle vel forvirringen være på plass, tenker jeg.

Uansett, brått sto vi utpå Avaldsnes, tett inntil kirka, og speidet etter "synåla". Men for anledningen viste den seg å være godt gjemt i "høystakken". Hele kirka var nemlig pakket inn i plast, i forbindelse med en toårig restaurering, og alt vi måtte nøye oss med, var en plakett på kirkegården.
Akk, Herrens veier er uransaklige, også her.

En av Norges koseligste byer, Skudneshavn, ligger forresten på sydsiden av øya, men dit kunne vi dessverre ikke legge turen.
Vi forblir i Haugesund (byen, altså) til imorgen, da finner vi båten som skal ta oss et godt stykke ut på havet. Til et sted der de nettopp har funnet e.coli i drikkevannet, visstnok. Hm. Det går nok veldig bra. Mer om alt i morgen.
Bli med oss!

Avaldsnes kirke hadde rett
og slett gjemt "synåla".

... men historien fikk vi tross alt fortalt. 

Kveldsstund på Karmsundbrua
med utsikt over Haugesund.