29.7.19

Hørt om Møsbrømlefse?

Sikkert, hvis du er nordfra. Møsbrømlefsa er nærmest som nasjonalrett å regne i Salten. Den var ny for meg, men nå er jeg innviet i salighetene, takket være han Knut Helgesen. Han har så mye passion at han har laget en egen YouTube-video, se bare her. Ellers mer om det om litt.

Takk, Hanna på Rognan Fjordcamp for en fin overnatting i ei fin hytte, fortsatt riktig god sommer til dere!

Det var den siste natten i Nordland for denne gang, men før festen var slutt skulle det både sykles ei tøff fjelletappe i varmen, nærmere 7 mil helt opp på Beiarfjellet, det skulle spises Møsbrømlefse, og det skulle avsluttes med softis på Perlys gatekjøkken i Rognan. De to siste helt obligatorisk i følge den lokale ekspertisen, det første obligatorisk i følge the Cat.

Ok, ærlig: Det var tøft. Meningen var å ta det heeelt med ro, men straks før den første 8% bakken i tre kilometer, dukket plutselig han Knut og han Kristian opp, seilende forbi på racersykler.
Der er noe med the Cat og syklister som kjører forbi, han  begynner mer eller mindre ubevisst å følge etter, uvisst av hvilken grunn altså, omtrent som når en hund løper etter en bil.
En form for feilkoblet konkurranseinstinkt? Ikke vet jeg.

Det viste seg raskt at det var en viss formforskjell på de to herrene, for han Knut bare forsvant oppover bakkene, mens andremann holdt et tempo som var godt innafor det the Cat kunne utstå. Dermed ble det en hyggelig bli-kjent-prat med han Kristian, selv om det svei godt i låra opp til 550 meters høyde.

Da vi nådde toppen, ventet han som forsvant (Knut). Etter en viss informasjonsutveksling om kattens fetish for kommuneskilt, og fotografering av skiltet til Bodø kommune, der vi plutselig befant oss, ble det klargjort at Knut selvsagt skulle bli med opp Beiarfjellet, og stille som fotograf ved Beiarn kommune! Vi skulle bare NED 300 høydemeter først, før den 8 kilometer lange bakken med 10% stigning kunne begynne.

Da vi ankom bunnen ved det idylliske Kykkelvatnet (altså ikke Sykkelvatnet) , sa andremann, han Kristian, takk for seg, nå fikk det være nok, men resten av følget tok fatt på den nye festlige stigningen. Dermed ble det en ny bli-kjent-prat, nå med han Knut, han som mot slutten av turen innviet meg i Møsbrømlefsas mysterier.
Knut var rett og slett topptrent, til tross for at han matchet kattens alder, og kanskje vel så det for alt jeg vet. Han hadde, til tross for flere innslag av alvorlig sykdom, kjørt Jotunheimen Rundt, kanskje Norges hardeste sykkelritt, og fullført Trondheim-Oslo for bare en drøy måned siden. Et forbilde, vil nå jeg si, rett og slett.
Det skal ikke underslås at jeg hadde mer enn nok med å henge på oppover fjellet, og kommunikasjonen gikk kanskje ikke like lett og ledig begge veier....

Som det nå enn var, vi nådde kommuneskiltet til Beiarn kommune drøyt halvannen time før min oppsatte "ruteplan", og tilbaketuren ble bare nesten like hard, vi måtte jo først ned, og så opp nye 300 høydemeter før vi var på topppunktet på første fjell...

Tilbake til Møsbrømlefsa. På uteserveringen, altså kaféen, i andre etasje over Coop'en fikk the Cat ordre om å bestille "ei med alt". Ei lefse altså. Helst med et glass melk til, men der ble det heldigvis innvilget en liten dispensasjon.

Det ble en koselig stund i sola med lefse og greier, og hyggelig passiar. Han Knut hadde ledsagelse av "slekt og venner", som det heter, og dermed følte jeg meg nesten, men bare nesten, som en innfødt et lite øyeblikk.

Ellers står dagen i dag definitivt i sauens tegn. Aldri har jeg sett mer sau og lam enn langs fylkesvei 812. Det var både morsomt og skummelt på samme tid. Se videoen på Facebook-siden Richie the Cat's Sykkeltur (kommer senere i kveld) , så skjønner du hva jeg mener, det er bare et lite utsnitt.

Sesongen er med dette over. Festen er slutt, med 10 nye kommuner i Nordland fylke. Men er det ikke noe som heter nachspiel? Også i år? Hm. Jeg tror jeg blir med!

Forspiel, liksom. 

Forfølgelse av to
innfødte. 

Elektrisk ferist, faktisk.
Gjelder å ikke sette
foten nedi! 

Klar for “hovedretten“. 

Sau, sau og atter sau. 

Målet nådd, og takk
for det! 

Deilig med en pause
ved Kykkelvatnet
på vei tilbake. 

Her er den berømmelige
Møsbrømlefsa, i åpen
og lukket utgave.
Det holder med én... 

To syklister med felles
referanseramme i
Rognan i dag.. 

28.7.19

Søndagstur på E6 - og ny solskinnsdag i nord.

Ankommet Rognan i Saltdal, etter en ytterst behagelig "hviledag" på sykkelsetet, med kun 47 km tilbakelagt. Hvilken kontrast fra i går. Eneste som er likt, er at gradestokken fortsatt viser 29 Celsius, og at sola skinner. Det er riktignok en aning mer vind i lufta i dag, men det gjør det hele bare mer behagelig. Så behagelig at årets første sjøbad var helt uunngåelig da jeg hadde fått sjekket inn på helt nydelige Rognan Fjordcamp, og fått ei lita hytte idyllisk beliggende bare et steinkast fra stranda. Rognan ligger innerst i Saltdalsfjorden, og med nærmere 18 grader i sjøen var det en no brainer. Her MÅTTE det dukkes og kjøles ned.

Det ble en tidlig start i dag også. Ruslet bort på Coop'en i Straumen for litt frokostpåfyll, men skjønte ikke før jeg sto utafor døra at det var blitt søndag, gitt. Og at det dermed slettes ikke åpnet klokka 07.00. Det åpnet faktisk ikke i det hele tatt. Dermed ble det ikke mye fast føde før Fauske, men det var til gjengjeld bare 16 km unna.

Det gikk ikke lenge etter start før kommuneskiltet til Fauske kommune dukket opp, også dét på to språk (norsk og samisk). Kommunen ligger innerst i det området som kalles Salten, og grenser til Sverige i øst, mens mot vest er det bare 5 mil fra byen Fauske til byen Bodø.
14% av kommunearealet er dekket av snø og is hele året, tenk det, og her finner vi også Suliskongen, Nord-Norge nest høyeste fjelltopp.
Fauske er forøvrig hjemkommunen til flinke Christel Alsos, hun må du låne øre til hvis du ikke har gjort det...

Bensinstasjonen i sentrum var heldigvis åpen, og bød på nystekte søndagsboller med eggekrem og sjokolade, og god kaffe. En perfekt kombo av en søndagsfrokost.

Etter å ha brukt god tid på en benk i sola, fortsatte ferden sørover E6, som var overraskende trafikkert søndags formiddag. Et par mil og et par tunneler senere, og der sto skiltet til Saltdal kommune.
Vegen videre går etter hvert opp gjennom dalen og rakt opp på Saltfjellet, det værutsatte fjellpartiet som skiller Salten og Helgeland....

Litt av Saltdals claim to fame:
1 Øvre Saltdal er kjent som et av de stedene med minst nedbør i hele Norge.
2 Stedet markerer vårt nordligste vekstområde for hengebjørk, for de som er botanisk interessert.
3 Jeg befinner meg nå rett ved Blodveien, for de som er krigshistorisk interessert.

Men finest av alt: De profilerer seg som Sykkelbygda Saltdal. (se bilde av brosjyren).
Klar til å gi Lødingen kommune konkurranse der altså. Me like.

Rognan, mitt sted i dag, er altså Saltdal kommunes administrasjons - og handelssentrum. Her finnes hele tre søndagsåpne spisesteder å velge mellom, så ingen fare med søndagsmiddagen.
Det er bare litt tungt å i det hele tatt bevege seg ut av denne fantastisk flotte Fjordcampen. Bedre beliggenhet er det vanskelig å se for seg. Alt er rent og pent, de har hytter av mange ulike størrelser og standarder, og bobilene strømmer på utover ettermiddagen for å sikre seg en plass ved fjordkanten. En barnevennlig langgrunt strand, og en rolig, avslappet atmosfære, Rognan Fjordcamp er et sånt sted man gjerne kan tilbringe noen dager. De har også både sykler og båter til utleie, og fisken biter villig i fjorden...

Men i morgen er det ubønnhørlig slutt for the Cat sin del. Han skal til fjells, på øde strekninger inn mot Beiarn kommune. Det kan bli ei tøff 7-milsetappe med mye stigning, før meningen er å returnere til Rognan for bussbefordring videre til Bodø lufthavn. Om alt klaffer, vel og merke.
Svaret kommer i morgen, da skrives det siste innlegget fra den siste dagen på årets siste hovedtur.

Lat formiddag på "stripa"
i Fauske. 

Saltdalsfjorden i all sin
prakt sist i juli. 

Turens siste tunnel
skal forseres. Det har
blitt et par stykker... 

Sykkelbygda, faktisk!

Så koselig kan man bo
den siste natten. 

Her er Rognans lille perle. 


27.7.19

Hetetokter


'Be careful what you wish for, you might just get it', er det et gammelt jungelord som heter. Egentlig er vel utsagnet myntet på noen som i affekt eller under andre store emosjoner "ønsker seg" noe, uten å være helt klar over det negative i det, rekkevidden eller konsekvensene av det.
The Cat ønsket seg en soldag og litt varme, mest fordi det var forespeilet - i går. I dag også, og da da den endelig kom, holdt den på å ta knekken på ham. Vel... Sånn nesten da.

Termometeret krøp fort oppunder 30 grader, og er det da noe morsomt og ligge 104 kilometer langs vegen og la seg steke, opp fra fjorden, ned til fjorden, opp og ned skar og fjell?
Svaret er at det NESTEN ikke var morsomt i det hele tatt.
Det var til å få hetetokter av. (en lightversjon av heteslag)
Nesten ikke morsomt, altså. Bare nesten.

To lange E6-tunneler, Kobbskartunnelen og Middagsfjelltunnelen, var stengt for syklende. Dermed fikk the Cat lov til å sykle ei mils omvei, blant annet opp en infernalsk bakke i Bonnådalen. Det var, som man skjønner, opptil flere infernalske bakker i dag, ei løype som ellers for en stor del foregikk på E6. Ingen skal fortelle meg at ikke denne delen av hovedstamvegen er kupert.

Jeg var usedvanlig tidlig på sykkelen i dag, klokka viste knapt 08.30, og tanken var selvsagt å få kjørt så langt som mulig før varmen kom og tok meg. Det ble i grunn passe lite vellykket. Da jeg ankom det idylliske lille stedet Mørsvikbotn, etter bare 16 kilometer, var allerede flaskene nesten tomme, og det var allerede akutt behov for næringspåfyll. Og påfyll av solkrem. Heldigvis hadde de en nærbutikk der, her ble det både smurt og bunkret opp, for neste vannhull kom ikke før på koselige Kobbelv vertshus, midt uti ingensteds, og nesten 30 gloheite kilometer senere.

Jeg var for lengst da kommet inn i dagens eneste nye kommune, Sørfold. Etter endt sykling gikk det opp for meg at "Sørfold-tunnelene" var et eget begrep. Kommunen har ikke mindre enn 16 tunneler på E6, de fleste mellom 1 og 3 kilometer lange, og de er så lite trivelige av Statens Vegvesen har laget et eget "Sørfold-prosjekt", det er lagt opp til en storstilt utbedring i Nasjonal Transportplan.
Akkurat i dag var disse tunnelene, the Cat syklet gjennom mange av dem, å betrakte med skrekkblandet fryd. Skumle som de var, bød de nemlig, om ikke annet, på en mulighet til litt sårt tiltrengt nedkjøling. Selv om det aldri blir direkte festlig å sykle 5-10 minutter gjennom slike trafikkerte rør, så er det en varm sommerdag betydelig kjøligere der inne...

Klokka var blitt godt over tre da syklisten, etter uvanlig mange stopp og kjipe bakker, endelig ankom dagens mål, Straumen, kommunesenteret i Sørfold kommune. På campingen ventet ei varm hytte, som nok blir litt kjøligere når kvelden får senket seg. Og a propos varm, "en god og varm dusj", er jo et begrep man ofte bruker. Ikke i dag. En god og kald dusj, passet bedre.
Det passet også at det i bevertningsløse Straumen var tilbud om thai-buffé lørdager og søndager mellom 12 og 18, nede i småbåthavna.
Dermed ble det et raust og salig måltid på den utladede og overopphetede katten, sjelden har thai-mat smakt bedre.

Like bra er det at coop-butikken ligger like ved campinghytta, den er åpen til klokka 23, og har kalde drikker av, skal vi si, ymse slag. Dermed er det absolutt ingenting som står på.

Annet enn en viss usikkerhet rundt hva morgendagen skal bringe. Ideelt sett lokker den lille bygda Misvær, med en sving innom Beiarn kommune.
Men det er en ny tøff dag med nærmere 10 mils sykling, som ikke er plottet inn på den opprinnelige ruta. I denne ekstremvarmen er jeg neimen ikke sikker på om det frister, altså.
Uansett, sykkelkofferten venter på Bodø lufthavn, og dit, til turens endestasjon, må jeg ha ankommet senest mandag ettermiddag....

 Ved Strindvatnet i morges. 

 Noen som sier at Nord-Norge
ikke er vakkert? 

Ja, det går oppover.
Og oppover. 

Blir aldri lei av å
betrakte vannspeil. 

Utsikt over Leirfjorden. 





26.7.19

Soldagen som aldri dukket opp - og Norges verst beliggende kommuneskilt


Det snakkes mye om varme og varmerekorder om dagen, senest ut var Bergen idag. Det er tropevarme mange steder i landet, og også nord i Nordland var det meldt lettskyet pent vær og 24 grader. 
Det ble det aldri noe av. 
The Cat våknet til 14 grader og tung skodde som hang lavt over land og fjord. Da det endelig lettet, forsvant skydekket til gjengjeld som, hadde nær sagt, dugg for sol, vinden skiftet retning og temperaturen krøp opp mot 20. Men da var klokka blitt 15.45, og dagens sykkeletappe var snart over. Ikke for det, det var fint vær å sykle i, det er bare det at meterologene nok en gang ikke greier å melde været, selv ikke 12 timer i forveien. Mon tro hvordan det blir i morgen, da er det meldt nesten skyfritt og hele 27 grader. Jeg tror det ikke før jeg ser det. 

Tusen takk til Rami og flotte Lofoten Brygga Hotel, og det nye konseptet Lofoten Gate Hostel, i Lødingen. Fin forpleining og en strålende frokost, fortsatt god sommer til dere! 

Dagen begynte med en times kryssing av Ofotfjorden (altså ferge) og over på Bognes fergekai var man ankommet Tysfjord kommune, like godt kjent som Divtasvoudna. (altså på samisk.)
Dette er hjemkommunen til han Erlend Elias og hans 15 år yngre lillebror Erik Sæter, kjent både fra Paradise Hotel og Farmen kjendis, for de som ser på sånt.
Det er også lulesamenes høyborg, og kommunen er dessverre blitt viden kjent for Norgeshistoriens mest omfattende overgrepssak.
Men snart er Tysfjord kommune historie. Ikke bare skal de innlemmes i en større kommune, de skal også deles, en del avgis til Narvik, en del til Hamarøy. Litt som Snillfjord i Trøndelag, delt opp i flere deler og radert bort fra kartet.

Ballangen kommune neste. Ny ferge over til Skarberget. Ei mils sykling til kommunegrensa, de siste 3-4 kilometerne oppover, nærmere 400 høydemeter. 
1500-tallet levde det en ond fogd i området her, som het Bal. Det spekuleres i om han har noe med dannelsen av navnet Ballangen å gjøre. 
Dette er forøvrig regionens bergverkskommune nr 1, her drev de gruvedrift allerede på 1600-tallet. Det er også regionens største jordbrukskommune, men samtidig har de en av landets største andeler uføretrygdede. Hele 39% av befolkningen i yrkesaktiv alder er ikke i stand til å jobbe! Tenk det. Det er smått utrolig. 
Vår første landslagsspiller i fotball fra NordNorge, han Willie Eliassen, kom fra Ballangen. Også Anni-Frid Lyngstad, den ene av den syngende duoen i ABBA, har aner herfra....

På vei tilbake mot fergeleiet, så jeg ferga komme utpå fjorden, og la inn ei lita tempoetappe for å rekke den. Ankomst fergeleiet var akkurat i det siste bil kjørte av. Lykkelig uvitende skulle jeg til å trille ombord, men da kom stopp-signalet fra fergemannen gitt, for her skulle det lunsjes i 45 minutter før det ble snakk om å fylle ferga for ny avgang.
Dermed ble det en uønsket pause for min del, og jeg skjønte at det ville bli en sen ettermiddag, jeg ville ikke være klar til å ta fatt på de siste seks mila før nærmere klokka to.
Til overmål kom jeg i snakk med en nordlending av det pratsomme slaget i fergekøen, han var ivrig syklist selv, og han lovet meg noen heftige stigninger i Hamarøy kommune. Det hadde han forsåvidt helt rett i.

Hamarøy, ja. Knut Hamsuns rike. Herbjørg Wassmo har også røtter herfra. Her grenses det til Jokkmokk kommune, heretter kåret av the Cat for å ha det morsomste navnet - bortsett fra at Jokkmokk ligger i Sverige...
Hamarøy kommune er vertskap for Det Nasjonale Hamsunsenteret på Presteid, og er ellers oppsatt med ikke mindre enn åtte naturreservater.

Det gikk mot slutten for dagen, noe the Cat var glad for. Katten er rusten. Han gikk på tidenes sommerinfluensa for drøye to uker siden og lå rett ut i 7 dager med 39.5 i feber. Det merkes at kroppen trenger tid på å komme i gjenge.
Like fullt hadde jeg ett stunt som bare MÅTTE gjøres. Etter litt bunkring på Rema, 8 kilometer før bestemmelsesstedet Tømmerneset, var det å kjøre innom og laste av litt, før tunnelhelvetet med stor T, ventet. Og 16 kilometer sykling til.
Steigen kommune. Det går bare én vei dit, og det er gjennom Steigentunnelen, en kjip, over 8 kilometer lang fuktig, kald, smal tunnel, som bråker noe infernalsk når bilene dundrer forbi. Hvordan den tunnelen har fått dispensasjon fra Veidirektoratet til å være tillatt for syklende, er en gåte, grensa går normalt på 4 km, over det er det nesten alltid No-No for sykkel.
Kanskje fordi tunnelen er rett og flat i 8 kilometer? Uansett, jeg heiv meg uti det, for langt der inne, ca 5 kilometer inni røret, har Steigen kommune funnet ut at de skal plassere sitt eneste kommuneskilt. Hvilken måte å ønske velkommen på! Jeg har syklet så mange av landets over 1000 tunneler, at jeg vet at kommuneskiltet alltid står ved tunnelinngangen, eller utgangen, uansett hvor grensa går. Men her: Oppi taket, midt inni en lang, mørk, dyster og klaustrofobisk tunnel. Grattis med dét valget, Steigen kommune, dere MÅ få prisen for Norges særeste plassering av et kommuneskilt.
Og tok jeg bilde av det? Ja, så menn. Og gjett om jeg var glad da jeg var ute igjen.
Strømhaug camping, neste destinasjon, er bare 95 kilometer unna. Det ordner seg vel på et vis i morra. Jeg skal jo tross alt til Sørfold.

Ikke akkurat sommerlig i
Lødingen i morges.
Men ferga var klar. 

Ballangen kommune
lover pisk. 

Men på toppen er fortsatt
ikke himmelen blå... 

Typisk Nord-norsk
fjordlandskap i dag. 

Etter Ulvsvåg gikk det rett
opp fra fjorden. Når du så
kommer til et skilt der det
står Skisenter, skjønner du
at du har lagt igjen noen
høydemeter. 

Her er beviset. 5 km inni
tunnelen, litt over halvveis,
står en kommunejeger
og beundrer velkomsten. 

25.7.19

Ka vi ska' med sommerhatt når vi ingen sommer har hatt??

Dette enkle budskap lærte jeg av min gamle far, han drev stadig og reiste nordpå og snakket dermed ofte med de lokale, som beklaget seg over været. Men akkurat i år, akkurat nå i alle fall, er ikke utsagnet gangbart. Det er sommer i nord! I hvert fall i noen dager.

Ja jeg vet det er galskap. Ikke å gjennomføre TO hovedturer i år, og ikke å forflytte seg fra vakre Rogaland til like vakre Nordland. Men å stole blindt på meteorologene. Å hive reserve-raceren i sykkelkofferten og bli med SAS fra Gardermoen til Evenes, er nå én ting. Mer dristig, eller skal vi si dumdristig, er å bare ta med en liten ryggsekk på en 4-5 dagers tur. Uten antydning til gevanter for kjølige kvelder, eller regntøy for den saks skyld. Her i nord skal det så visst ikke regne på fem dager minst, det har værmelderne lovet. De har også lovet temperaturer på godt over 25 grader, og da må man kunne si at tiden var inne, som det heter. The Cat lot det stå til.

Så der sto han plutselig, en morgen på Harstad-Narvik lufthavn Evenes, klar for Nord-Norge nok en gang, og klar for å skru sammen en sykkel nok en gang. Det er noe herk. Styret må løsnes fra stem'et og legges flatt, pedalene av, bakgiret av, hjula av.... sete og setepinne av.

Men det går som regel greit om man har med litt verktøy og en skikkelig pumpe. Og om man har snille og greie folk på cargo, Widerøes cargo må vite, som sørger for at kofferten kommer vel av sted til final destination og pick up point: Bodø. Takk for strålende service!

Klokka hadde bikka 12 da the Cat endelig kunne få litt vind håret og legge i vei nordover på selveste E6, retning Tjeldsundbrua kro og motell. Vakre minner fra sykkelturen i 2016 kom over en (se bloggen fra det året); da begynte vi også fra Evenes, men syklet via Kvæfjord til Harstad and beyond.
Denne gangen gikk turen til venstre etter Tjeldsundet, sørover, ikke til høyre. Dagens mål: Lødingen. Og først: Tjeldsund kommune. Som snart blir borte, og som samtidig skal forflytte seg fra Nordland fylke til Troms fylke, 1.januar slår de seg sammen med Skånland kommune i Troms.
Delvis på fastlandet, delvis på Norges største øy, Hinnøya, ligger Tjeldsund. Og hele Tjeldøya "eier" de selvsagt...
Her i kommunen finner vi selveste Norges Brannskole, og Ramsund orlogsstasjon, øvingsanlegg for marinejegerkommandoen.

Jeg skulle ikke noen av de stedene. Sykkelturen gikk langs trafikkerte E10, hovedveien ut til Lofoten. (Det blir mye sykling på trafikkerte hovedveier på denne turen, og det er ikke noe jeg ser veldig fram til. Fra Bognes og hele vegen til Rognan går ferden på E6.) Forsmaken på trafikken kom første dagen. Hvor mange bobiler  finnes det egentlig i Norge i juli? Det virket som en endeløs rekke som passerte meg, sammen med et anselig antall vogntog, der ikke alle var like flinke med avstanden.

Etter hvert kom jeg inn i Lødingen kommune. Vegen var flat og fin der den gikk langs fjordkanten, og lukta 'ta sjø ble etter hvert riktig så påtagelig. Det var fjære, og den ene lille stranda avløste den andre, stadig akkompagnert blikkstille fjord med vannspeil av hvitflekkede fjell i det fjerne.

Lødingen kalles forøvrig Lodek på nord-samisk. Det høres jo polsk ut som noe. Her finner vi Nes fort, som i sin tid beskyttet innseilingen inn Ofotfjorden og til Narvik. Fortet ble lagt ned tidlig på 2000-tallet, som en del av nedleggelsen av hele kystartilleriet.
Det viktigste å si om Lødingen kommune, er imidlertid at de er HELT konge på sykling. Tettstedet Lødingen kalles bare "Bygda som sykler", og den lokale sykkelklubben er Norges største i forhold til innbyggertall. Tenk det! En kommune fullstendig etter the Cat's hjerte. Her er da også målgang for det årlige Lofoten Insomnia Race, også omtalt som landets vakreste sykkelritt...

Lødingen kommune ligger på Hinnøya, og det kjente fjellet Møysalen, Hinnøyas høyeste, finnes her. Møysalen er med sine 1263 meter faktisk det høyeste fjellet på en øy i Norge.
I tillegg: i kommunen finner vi landets nordligste kjente innslipte helleristninger. De er mange tusen år gamle.

Mitt bestemmelsessted for dagen, var det nykomponerte Lofoten Gate Hostel i koselige Lødingen tettsted. Her ble jeg godt tatt imot av han Rami, som også betjener det idyllisk beliggende fullskalahotellet Lofoten Brygga hotel, nærmest vegg-i-vegg.
Konseptet til Lofoten Gate Hostel (det kan bestilles på Booking.com) er ganske genialt; for en særdeles hyggelig pris får man oppredd seng, eget håndkle og tilgang på en god og varm dusj. At man må "tåle" å sove under samme tak som noen andre, gjør ingen verdens ting. Det er enkeltsenger av god kvalitet, ikke køyer, det er luftig og god plass, og man har muligheten til å bli kjent med andre, enten på terrassen med den nydelige havutsikten, eller i sittegruppa i storrommet. Best av alt: Man har tilgang til både den utmerkede restauranten og frokostserveringa på Brygga Hotel, en kombo begge parter burde kunne nyte godt av.

I kveld skal det selvsagt dineres på Brygga, men i morgen begynner dagen med en fergereise, ja, TO på rappen faktisk. For til selveste Ballangen må man jo. Deretter bærer det 10-12 mil nedover E6, destinasjon Tømmerneset Camping. Heng med😊

Mektige Tjeldsundbrua. 

Veikant. Fjære. Villblomster.
Og en fortapt Diamant. 

Sandtorgholmen...
Et sted for ro i sjela.
Langs vegen. 

Bygda innerst i fjorden
bærer det megetsigende
navnet Fiskfjord.
Vakkert, vakkert.

Superkoselige Brygga Hotell
i Lødingen - via her kan også
hostellet bookes!

22.7.19

Richie the Cat i media

Helside i Norges femte største avis 4. juli😊

Nå: Snart ny hovedtur i Nordland!


1.7.19

Epilog fra Rogaland

"Så vidt vi vet, er det ingen som har gjort dette før", sa de på Tourist Information Services - Region Stavanger. De burde vite hva de snakker om, de står tross alt bak meget flotte www.itswaterful.com.

Men nå er det gjort. Alle fylkets 26 kommuner er syklet til, på 6 dager. Ikke for å sette noen rekord, men for å ha seg en real sykkelferie og virkelig få en smak av hele fylket. Vi gjorde det. Og neppe kommer mange til å gjøre det etter oss heller, for 1.januar blir flere av kommunene borte.
Beviset på at vi har gjort det, skal du få på slutten av epilogen.

Mine betraktninger om sykkellivet generelt skal jeg la ligge litt denne gangen. Er du interessert, kan du finne fram til epilogene fra de forrige seks års blogger fra sykkelturer i Norge. Tankene om hva dette gir, er akkurat de samme som før. 

Denne gangen har vi syklet "hele" Rogaland, blant annet nesten hele Nasjonal Turistveg Ryfylke. I Itswaterful-brosjyren oppsummerer de Ryfylke som på bildet, og teksten sier i grunnen det meste.
Sånn kan det sies. 
Om HELE fylket, egentlig. Resten har jeg skrevet om. Noen sannhetsord om hver kommune, som sammen med bildene danner et inntrykk av den flotte sørlige delen av fjord-Norge, og hvordan det er å sykle der.

Igjen har vi hatt en nærmest problemfri tur. Det er fire hovedgrunner til det.
Først flaksen, den er en x-faktor man aldri må undervurdere, og som det er vanskelig å sette verdi på. Flaksen viktigste bestanddel er kanskje været. Det kan man jo  ikke gjøre så mye med, men vi har gjennomgående vært heldige, for vi har unngått at det har ødelagt for progresjonen vår, eller totalopplevelsen vår. Ingen timelange skybrudd, ingen stormer.

Dernest planleggingen. Skal man gjøre noe slikt som dette, ja skal man på sykkelferie i det hele tatt, er det lurt å ha en plan. A til Å hver dag. For eksempel er ikke "teltlivets gleder" noen glede hvis man må slå opp et telt helt random, fordi man er sliten, fordi det er sent, eller fordi det er kjipt vær. Noen synes sikkert det er fint, jeg liker å vite. Så mye som mulig.

Den tredje komponenten er sykkelen. Det er helt avgjørende at den er lett, velstelt, av god kvalitet, og gjenstand for en viss omsorg underveis. Min Diamant Photon 50, med det obskure kallenavnet "Kate', har nå gått over 400 mil med kun én punktering, samt bytte av dekk og kjede. Hun går fortsatt som en klokke.
Igjen møtte vi et sykkelpar som kom syklende motsatt vei, og som var så oppakkede og tungt lastet at det må ha vært et mareritt i det kuperte landskapet. Vesker både her og der, foran, bak og på siden. Hele livet med på tur. Med ett unntak: en sykkelhjelm på hodet. Det hadde de neimen ikke funnet plass til. Det er begredelig å se.

Til sist: Reisefølget.
Takk for at DU har fulgt meg....
Takk Erling, min soulmate og
likesinnede
sykkelnerd gjennom de fem siste åra, du er blitt rå på sykkelen, og er alltid morsom å være sammen med. Ying og yang!

En av de viktigste tingene å trekke fram, er ellers de menneskene og overnattingsstedene som har sagt ja til å heie meg fram, også i år. De er ikke sponsorer i ordets rette forstand, men de har alle bidratt i større eller mindre grad, se under fanen Mine "sponsorer". De er faktisk valgt med omhu, og de er alle steder jeg vil anbefale andre. Tusen takk til dere alle sammen! (ps: så langt, det er mer igjen av sommeren ;-))

Min sykkelvenn Erling skal bli tvillingpappa i september, og våre veier her i livet beveger seg nok i mer forskjellig retninger framover. Jeg gleder meg stort på hans vegne, og forstår at han vil få andre prioriteringer, i hvert fall i det kortere bildet. Jeg kommer til å savne å se ryggen hans foran meg langs veien, eller høre lyden av mandalsdialekta hans bak meg i vindsuset, og ofte måtte si "hæ" fordi jeg ikke får med meg det han sier.
Takk Erling, for alle minnene vi har skapt sammen. Så langt.

Til slutt noen ord om de viktigste minnene fra turen i Rogaland.
Utsira. Med besøket i fyrkaféen og på kommunehuset. De få timene som skulle til før jeg ble småforelsket i øya langt der uti havet.
Besøket i grisefjøset i Skjold. Nærbutikken i Ropeid som ikke fantes, og verten som sa vi måtte sykle helt til Sauda.
Bakken etter Hjelmelandsvågen, Teresa og Steve fra Minnesota near the Canadian border og bryggerihotellet i Tau, flaksen med skyssen gjennom Finnøytunnelen, sommerlivet i Stavanger, bussjåføren til Rennesøy, mottagelsen i Egersund, følelsen av å ha greid alle bakkene, alle utfordringene. 
På Kvitsøy har vi gjort en ubekreftet oppdagelse, vi innbiller oss at det er akkurat så fint som det så ut der, men tida gikk så altfor fort, som det heter i sangen....

Jeg skal straks avslutte med noen ord fra Erling selv, men bare nevne at det fortsatt kan bli noen dager på sykkel i Nord-Norge senere i sommer. Og et "nachspiel på sykkelsetet" det blir det som alltid på Richie the Cat's sykkeltur.  Vi kommer tilbake til saken, som det heter.

Dét kan det hende at Stavanger Aftenblad gjør også, for i dag ringte de for et intervju.  Vi får se hvordan det blir med den saken også.
I mellomtiden er vi i hvert fall her:

Så lovet jeg et bevis på at vi faktisk har gjort det vi har gjort den siste uka. Så det ikke skal være noen tvil, HER er det beviset.

Sjalabais så lenge!

Erlings ord: Takk for nok en vellykket tur kjære kattevenn! På forhånd visste jeg som vanlig ikke helt hva jeg gikk til, men jeg visste litt om fylket og hadde planer om å få besøkt noen slektninger på veien, da jeg så ruta du la opp til. Mange inntrykk skal fordøyes. Jeg vil huske Utsira for torsken, stillheten og gjestfriheten. Og når man er inne på det siste: Overnatting hos Marianne og Eirik i Haugesund, besøk og påfyll av næring hos Maria i Skjold og Janet i Sandeid. 
Turen over Jæren, alle sauene, kuene og hestene. Rautingen og Richies intense skriving på bloggen. Han tok seg virkelig tid og beskrev da også dagene mesterlig. Lykken når man er ferdig og kan legge seg vannrett i en seng eller sofa, følelsen da vi fornøyde kom til Ropeid etter over at 10 mil, og det ikke var mulig å få tak i mat før Sauda, og vi skjønte at vi med slitne bein måtte sykle tre tøffe mil til. De sure låra og maten som smaker så godt når man er sliten. Berentsen bryggeri, Mungåt i Egersund og Cardinal i livlige Stavanger. Lange strekker med bare sauer og kyr. Øyene, fergene og haik gjennom tunnelen. Kontrastene. Forandringen i landskap og natur. Første sykkeltur uten et eneste bad, sommeren som egentlig ikke var der. Regnet som heller aldri ordentlig kom. 
Så kommer nå vi til et veiskille, denne gang et veiskille i livet. Tvillinger kommer for meg,, Richie the Cat sykler sikkert videre. Jeg håper vi fortsetter kommunesamlingen uansett, så får vi se når neste tur blir. Jeg kom igjen til dekket bord! Takk for meg😀