19.5.19

Katten i ødemarka

Oppladning i fredelige omgivelser på Gran Nordre.

Et av de fineste ordene jeg vet om på engelsk, er ordet Serendipity. Det betyr lykketreff, eller snubleflaks, som at man mer eller mindre tilfeldig kommer over noe veldig fint man ikke forventet. Ordet passet på stedet som fungerte som basecamp for pilottur III, gården Gran Nordre i Snåsa. Her driver de bed and breakfast og ekte bondegårdferie, og det første som slo the Cat ved ankomst i kveldssola, var den uendelige roen som preget stedet. Det var nesten så det første han tenkte var hvorfor i all verden man måtte reise herfra neste dag. Og dét sier det meste.


Utsikten fra gårdstunet.
Tyske Conny og norske Erik som driver gården er levende opptatt av permakultur, en bevegelse som fremmer bærekraftige samfunn der man forvalter naturressursene på en måte som skaper balanse i naturen. Du kan lese mer om det her.
Gran Nordre er virkelig et sted å lade batterier og leve tett på naturen noen dager, takk Conny og Erik for husvære, og riktig god vår og sommer til dere.


Sterkt trafikkert og moderne togstasjon. NOT.

Men det var altså denne sykkelturen. Nordlandsbanen svingte innom Snåsa stasjon helt på rute, og det var bare for The Cat å hjelpe seg selv og sin trillende venn ombord - destinasjon Lassemoen.  Lasse hva-for-noe? tenker du kanskje, men det er altså en mildt sagt gudsforlatt "stasjon" på Nordlandsbanen, beregnet på at tog skal kunne møtes, og sjeldnere: slippe av en og annen villfaren person. Uansett, der sto jeg, i solskinn og 21 grader midt i lunsjtida, klar til å stige til fjells.

Vakker, vakker formiddag ved Namsen.

Første kommune: Namsskogan. Den er så langt nord i Trøndelag at den grenser til Nordland fylke.
E6 går gjennom her, i syd-nord retning, og den utmerkede lakseelva Namsen følger veien nærmest parallelt. En gjennomsnittlig stor kommune med masse natur og lite folk pr kvadratkilometer (bare ca 900 innbyggere), her er det først og fremt villmarksturisme som gjelder.
Kommunens Familiepark i Trones, litt lenger nord, har landets største samling av nordiske dyr, og da er det jo litt synd at de på den fine hjemmesiden sin ikke greier å ha med et kart som viser hvor parken ligger....?
Namsskogan har også sin spesielle "rekord" i nasjonal sammenheng, for ingen kommune har prosentvis flere innbyggere som er medlem av statskirka, her står rundt 95% av folket innskrevet. Så her i traktene er det vel riktig å tenke seg at det ikke er noe i veien med troen på Vår Herre.

En pause langs vegen.
"Jack" har heldigvis ikke behov for påfyll...

Det bar som sagt oppover. Jeg skulle til Skorovatn and beyond, og har du ikke hørt om dét stedet heller, så fortvil ikke. Det ligger et godt stykke på vei mot ingenmannsland. Lange, øde strekninger for å komme dit, skog og atter skog, til du plutselig er over tregrensa. De har én liten butikk der, kombinert med noen kaffebord, og en diger, skummel plastikkbjørn utafor. Sammen med et bord å sitte ved på en platting, og nyte en is (det hadde de), skrape et flaxlodd (det hadde de også, og det ga selvsagt 25 kr i "gevinst"), og en nydelig fjellutsikt til snøflekkede skråninger under blå himmel.

Her sier de, og skriver de, altså fortatt "høtt" for hytte.
Og kommer du til ei skjenkestue, må det selvsagt varsles.

Om Namsskogan kommune er tynt befolket, ble det enda tynnere, jeg syklet videre mot kommunegrensea til fjellkommunen Røyrvik. Det var ikke langt, men Røyrvik er en enda mer glissent besatt kommune, den grenser dessuten til Sverige.
Her er det så lite folk pr kvadratkilometer, at det i norsk sammenheng kun er Kautokeino kommune som er mer jomfruelig.
I Sør-Norge derimot, er Røyrvik helt uten konkurranse, de drøyt 470 innbyggerne har hele 1335 kvadratkilometer å boltre seg på. Så kommer alt av vann og tjern og innsjø i tillegg.
Vi snakker ikke om "de tusen sjøers kommune", men Røyrvik er i hvert fall utsmykket med både Norges 7. og 8. største innsjø, hhv Tunnsjøen og Limingen.

Trivelige Grong Hotell, en utmerket base.

Tilbaketuren de 22 km til E6, i bortover - og nedoverbakker og medvind, ble gjort unna på 43 minutter, og så var det å begi seg i kast med en, for anledningen, usedvanlig lite trafikkert E6. Syklingen de 4 mila nedover Namdalen, (det var ganske flatt, men likevel), med elva Namsen som følgesvenn, gikk som en lek i motvinden, og plutselig åpenbarte dagens bestemmelsessted Grong seg.
Her ble the Cat tatt veldig godt imot på koselige Grong Hotell, som stilte med både smil, god mat og drikke, og forpleining.

En ny dag opprant etter en god natts søvn, og jeg hadde en kjempetøff etappe foran meg, trodde jeg, retning ødemarka igjen, på drøye 12 mil.


Men først: "Ingen reiser fra Grong uten å ha lagt merke til "De blå bruene" fikk jeg høre. Og så sant, så sant, blå er de virkelig de to store bruene. Grong heter forøvrig Kråangke på sør-samisk, og det høres jo nesten ut som hva som helst, men like fullt er dette et virkelig lakseeldorado, elvene Namsen og Sanddøla flyter samme akkurat i Grong. Så flotter de seg også både med Norsk Sportsfiskehistorisk museum og landets lengste fisketrapp, ved Nedre Fiskumfoss, litt syd for kommunesenteret.

Alle som reiser hertil, enten for å fiske, oppleve natur, eller bare en nysgjerrig på den grong'ske folkesjela, eller av hvilken som helst grunn det måtte være egentlig, burde selvsagt ta seg ei natt eller flere på stedets landemerke, Grong Hotell. Her serveres utmerket a la carte og de stiller med egen bar, stort selskapslokale, mange møterom hvis man skulle trenge det, og gratis adgang til treningssenter. Tusen takk Anita D. for gjestfriheten, håper dere får en finfin sommer!

Namsen snor seg sørover Namdalen.

Dagens prosjekt var å prøve å nå Lierne kommune, og den er ikke akkurat veldig tilgjengelig, der den ligger i Indre Namdal, med lang grense mot Sverige den også.  Lierne, med kommunesenteret Sandvika, er faktisk en av de arealmessig største kommunene i hele Sør-Norge, og den største i Trøndelag.
Dette er bear country så det holder, i Lierne er de mye mer kjent for å ha mye brunbjørn enn for å ha mye laks. Visstnok har én av tre som bor i kommunen sett bjørnen i levende livet, og 65% av disse igjen har sett den på mindre enn 100 meters avstand. Det var så jeg nesten syntes det var skummelt å tenke på at jeg måtte stoppe for å ta bilde av kommuneskiltet.
Så jeg måtte tenke på noe artig, som at Lierne skilter med tjernene som heter Tissvassklumptjønnin. Det er av tv-programmet "Typisk norsk" kåret til det morsomste stedsnavnet i hele Norge. Så langt skulle jeg riktig nok ikke, de små innsjøene ligger dessuten så jomfruelig til at det ikke går vei dit. Men det er plenty med villmark og innsjøer og vassdrag på disse trakter.

Øyeblikk å leve for.

Jeg fulgte elva Sanddøla oppover, og terrenget var overraskende åpent, og vegen overraskende flat og fin, helt til den ikke var det lenger. De siste tre kilometerne bar det oppover 7%, men så går den også helt inntil Blåfjella nasjonalpark, den vegen. Ellers er det også her ganske øde; mye urørt natur, lange strekninger uten et eneste hus, det er asfalt, ja, men knapt nok en bil å se.

Tilbaketuren, og de 7,5 mila til bestemmelsestedet Snåsa, gikk relativt lett, men det stille regnet var meldt, det kom faktisk, og katten følte seg etter hvert som ei "drukna katte" der han trosset alt det våte fra oven.
For 4 dager siden meldte meterologene 21 grader og sol. Da dagen kom, var det 12 grader og regn. Akk ja, kanskje man like godt skal spørre en sjaman?
Snåsa, en av de aller viktigste kommunene for sør-samisk kultur, dukket omsider opp. Her er de så stolte av sine samiske tradisjoner, at alle skiltene er tospråklige.
Tettstedet Snåsa, der bilen ventet, hadde i fjor hele 659 innbyggere. En av dem har du sikkert hørt om, han Joralf Gjerstad.....

Nå nærmer det seg snart hovedtur i Rogaland. Utsira, vi sees i juni!


Ja vel, men hvor? Eller er det brakkesyken?
Eller ser ikke syklisten brakka for bare trær?


Bamsen på Skorovatn. Skremte heldigvis ingen.

Minst én glad laks på Namsentunet.

"Reisens begynnelse, men også dens slutt"
(sitat N. Wulfsberg, 2014)
En trøtt Richie er ferdig med forspielet...