Noen ganger er det helt greit at det går i motbakke her i livet. Som når ute-termometeret viser 2 grader og du skal ut på en lang sykkeltur. Det var sånn det var da de første meterne i årets sykkelsesong skulle trilles. Det var omsider blitt påske, og jeg befant meg i Førde i Sogn og Fjordane, fylkets mest folkerike kommune.
Og skulle rett oppover - i kilometervis.
Min tredje og siste sykkeltur i det som snart - sammen med Hordaland- skal skifte navn til det megetsigende (eller var det intetsigende?) fylkesnavnet Vestland, sto for døren. Nå skulle de siste kommunene besykles. Åtte i tallet, faktisk. På en dag, altså.
Byen Førde, med sine drøye 10.000 innbyggere ligger innerst i Førdefjorden, delt i to av elva Jølstra. Folket her kalles førdianere, og det kan jo minne om både læstadianere og indianere, helt uten sammenligning forøvrig. Det er kanskje ikke så viktig heller, men det som er viktig, er at det ligger en liten perle av et Scandic-hotell her, nemlig Scandic Sunnfjord Hotel & Spa. Sentralt plassert med utsikt til fortsatt snødekte topper, her feiret de 50-årsjubilum i fjor, og hele historien er leseverdig fortalt i praktboka som ligger på rommet. Så fikk de oppdraget, eller æren, alt ettersom man ser det selvsagt, med å losjere Richie the Cat på årets aller første sykkeltur-natt.
Som Hotel Raftevold i Hornindal fikk det i fjor.
På Scandic Sunnfjord er det lett å finne roen før strabasene, det hjelper selvsagt godt med egen spa-avdeling og greier, men mer betydningsfullt er måten de får gjestene til å føle seg velkommen, her var det masse smil og hyggelige kommentarer både i resepsjonen og restauranten.
Takk til Odd Erik og teamet for et hyggelig opphold, og en
fin inngang til årets sykkelblogg, og riktig god vår og sommer til dere.
Og skulle rett oppover - i kilometervis.
Min tredje og siste sykkeltur i det som snart - sammen med Hordaland- skal skifte navn til det megetsigende (eller var det intetsigende?) fylkesnavnet Vestland, sto for døren. Nå skulle de siste kommunene besykles. Åtte i tallet, faktisk. På en dag, altså.
Fantastisk dag og fint sted å "starte året" |
Som Hotel Raftevold i Hornindal fikk det i fjor.
På Scandic Sunnfjord er det lett å finne roen før strabasene, det hjelper selvsagt godt med egen spa-avdeling og greier, men mer betydningsfullt er måten de får gjestene til å føle seg velkommen, her var det masse smil og hyggelige kommentarer både i resepsjonen og restauranten.
Takk til Odd Erik og teamet for et hyggelig opphold, og en
fin inngang til årets sykkelblogg, og riktig god vår og sommer til dere.
Langelandsvatnet - fortsatt islagt i midten av april |
I Gaular har virkelig ikke urbaniseringen gjort sitt inntog. Mesteparten av kommunens befolkning bor faktisk utenfor de tre største bygdene, og de er rimelig små i utgangspunktet. Kommunen er "oppkalt" etter elva Gaula, og kjent for Gaularfjellet, et typisk tur -og hytteområde. Her ligger også Førde lufthavn Bringeland. Førde lufthavn ligger altså ikke i Førde, men i Gaular kommune. Og det er jo egentlig ikke så merkverdig. Oslo lufthavn ligger som kjent heller ikke i Oslo, men i Ullensaker.
Syklisten måtte rett og slett legge fra seg sykkelen og nyte synet ved Dalsfjorden |
Syklingen utover Dalsfjorden, rett vestover langs smale, smale fylkesvei 57, var rett og slett magisk. Sola skinte fra skyfri himmel, og postkort-Norge åpnet seg i all sin prakt.
Magisk utsikt fra den nye Dalefjordsdbrua over til Askvoll kommune |
og plutselig åpenbarte Dalefjordsbrua over til Askvoll kommune seg. Den er ikke mer enn et par år den brua, så ny at Google ikke har kjørt der med bilen sin engang.
Vesle Daniel i Dale i Sunnfjord |
Etter en sving innom, snudde the Cat sykkelen og styrte mot det idylliske lille stedet Dale, kommunesenteret i Fjaler kommune, der det var tid for kaffe og brødmat i vårsola. I Fjaler er Styggeheia det høyeste fjellet, og det høres jo ikke så forlokkende ut å oppsøke. Herfra, fra Dale, kom den kjente dikteren Jakob Sande, det står en byste av ham her, og en skulptur av Vesle Daniel.
Etter lunsj ble det ny stigning i programmet, bokstavelig talt. Hyllestad, en liten kommune med drøyt 1400 innbyggere, ble krysset av godt oppe i høyden, og det begynte å røyne på for syklisten etter alle oppoverbakkene. I Hyllestad er de mest kjent for i tusen år å ha vært sentrum for produksjon av kvernstein (altså stein man brukte for å kverne og male opp ting, særlig korn. Produksjon av kvernstein var storindustri før i tida, steinene var en populær handelsvare)
På vei aller ytterst mot vest |
Nesten eksotisk. Måtte tre kryssinger av Sognefjorden til... |
Naturen her ytterst ved
Sognefjordens innløp er imidlertid slående vakker, og godt å hvile øynene på. Særlig når fjorden er nesten blikkstille, jeg innbiller meg at det ikke er så ofte. Solund er Sogn -og Fjordanes eneste rene øykommune. Her heter den største øya Sula, for øvrig sammen navn som en kommune i Møre og Romsdal, og ei anna, vakker lita øy utafor Frøya på Trøndelagskysten. I Solund kommune (på Ytrøy, under den såkalte Grønehelleren) har man funnet spor etter bosetting fra helt tilbake til eldre steinalder (8000-10000 år f.kr). Det er jammen lenge siden. Dessuten kan kommunen skilte med Norges aller vestligste punkt (bortsett fra Jan Mayen): Steinsøy, som er en del øygruppa Utvær, også det Norges vestligste.
Stemningsfull kveld på terrassen på Lavik Fjord hotell |
Tusen takk for oppholdet, og riktig god vår og
sommer til dere, Trijnie og Laurens!
Siste kommune av de åtte, Gulen, krevde nok en krysning av Sognefjorden for å finne et kommuneskilt. Det måtte imidlertid til, for det var her, i Gulen, at Harald Hårfagre sannsynligvis etablerte en av de eldste og største tingstedene i Norden, Gulatinget. Nå har det gitt navn til en av landets seks lagmannsretter.
Etter 14 km morgentrilling på sørsiden av fjorden var det så bare å returnere med ferga til Lavik, og hive seg på sykkelen, destinasjon Førde. En ny vakker dag med 85 km sykling, og årets første pilottur var snart over..
Siste lunsj ble inntatt ved vannkanten i lille Vadheim, og bildet herfra understreker det mange har fått med seg: Påsken 2019 var værmessig noe helt spesielt.
Nord-Trøndelag: Vi sees i mai!
Vadheim. Langt, langt langt borte fra mas og kjas.... |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar